I Norge har man fremdeles en sterk grad av trepartsamarbeid mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, ved siden av offentlige myndigheter. Dette har vært en viktig bærebjelke for utviklingen av arbeidsplasser, lav arbeidsledighet, et sterkt velferdssamfunn, og at Norge fremstår som et moderne vekstsamfunn.

Utviklingen i Europa (EU)
I Europa har EU sørget for å svekke fagbevegelsen betydelig, blant annet gjennom å fjerne lovgivning som har sikret fagbevegelsen sterk medinnflytelse, og bedrevet sterk grad av fagforeningsknusing.

Svekkelsen av fagbevegelsen betyr også svekkelse for partiene på venstresiden! Der har meddført at høyrepartiene har fått mer eller mindre totaldominans i EU.

I dag betaler mange EU-landene en høy pris for at de har svekket fagbevegelsen. Arbeidsledigheten er skyhøy, statsgjelda er blitt uhåndtering i flere land, og finans og utdanningseliten har tatt over styringen – med dønn høyrepolitikk (”Fremskrittspartipolitikk”).

Høyrepolitikken (”Fremskrittspartipolitikken”) – i et finansielt EU som går på felgen – går ut på at finans- og utdanningseliten beskytter sine privilegier, mens arbeidstakere, fattige og trygdede er de som må betale prisen for elitens feilslåtte politikk. Det skjer i form av kutt i lønninger, pensjoner, trygder, sosiale stønader og andre velferdsgoder – over hele EU. Det betyr svekket kjøpekraft og stagnasjon for folk i EU, mens den rike eliten flytter pengene dit det er mer avkastning å hente.

Folket i EU har stort sett bare et våpen igjen – etter at fagbevegelsen mer eller mindre er knust, og det er å ty til demonstrasjoner – noe som skjer i flere av EU-landene for tiden (og som enkelte ganger kommer ut av kontroll).
Det nye er at finans- og utdanningseliten lytter ikke lengre til folket! De har stålsatt seg i sin grådighetskultur! EU – elitens politikk – er overordnet den politikken folket vil ha. Trygdede fattige og arbeidstakere blir med andre ord behandlet som luft!
På sidelinjen av denne utviklingen, ser det ut til å vokse frem ytterliggående høyreekstreme grupper. Det er en uheldig utviking. Imens sitter finans- og utdanningseliten passive og ensidig beskytter seg og sine privilegier!

Noen vil trekantsamarbeidet til livs også i Norge
Det fremgikk i et inserat (av Kjell Werner) at advokat Nicolay Skarning mener det er en skam at 600.000 uorganiserte arbeidstakere ikke har rett på informasjon og drøftelse, dersom det er aktuelt med permittering ved bedriften. Skarnings uttalelse – slik den er referert – kan ikke bety annet enn et angrep på fagbevegelsen og trekantsamarbeidet i Norge. Dvs det jeg opplever som en videreføring av den politikken som jeg opplever at EU har utviklet og utvikler (EU-tilpasning).

Nestleder i LO, Tor-Arne Solbakken sier i en kommentar at ”det er bare Hovedavtalen i arbeidslivet som sikrer slike rettigheter. Lovverket gir ingen beskyttelse i så måte, og oppfordrer folk til å melde seg inn i LO

Venstre-leder Trine Skei Grande uttaler i samme inseratet at lovgiverne på Stortinget må sikre rettigheter for uorganiserte arbeidstakere ved permitteringer.

Organiser dere!
Ingen kan være uenig med Tor-Arne Solbakken her; Organiser dere!!!

I arbeidet med å videreutvikle det suksessfulle trekantsamarbeidet trenger ikke samfunnet gratispassasjerer! Demokrati handler om deltakelse – og det betyr at ingen kan ”melde seg ut” og stå på utsiden, og at på til kreve de samme rettigheter! Derfor er det viktig – for ivaretakelsen av demokratiet – at folk organiserer seg, samt melder seg inn i politiske partier som støtter de sakene vi er opptatt av.

Retten til informasjons-, drøftings- og forhandlingsrett har vært en kampsak.
Informasjons-, drøftings- og forhandlingsretten for arbeidstakere er ikke noen rettigheter arbeidstakere har fått gratis. De rettighetene er blitt kjempet frem gjennom opprettelse av tariffavtaler – og hvor arbeidstakerne dermed har fått rettigheter etter hovedavtalene mellom partene (arbeidsgiver og arbeidstakersiden).

Mange arbeidsgivere har vært, og er motvillige til å gi arbeidstakere slike rettigheter, og mange arbeidstakere har virkelig måttet kjempet seg frem til slike rettigheter opp igjennom tidene – og har måttet betale for det både sosialt og økonomisk. Her skal jeg nevne et par slike konflikter – streiker som fant sted da fattigdommen virkelig rådet i Norge;

- Randsfjord-konflikten varte fra 1930 til 1934, og handlet om retten til å få tegnet en tariffavtale for fløtere og skogarbeidere.
- Fra 1929 til 1931 (22 mnd) ble Folldal-konflikten gjennomført, og handlet om retten til å få en tariffavtale for gruvearbeiderne i Folldal gruver.

- I disse dager pågår det en streik ved Bekken & Strøm på Gjøvik – om retten til å få en tariffavtale – og dermed informasjons-, drøftings-, og forhandlingsrett etter Hovedavtalen. Disse kjemper i dag en viktig kamp for retten til å være organisert – som er en menneskerett! Disse må også betale for det økonomisk gjennom å leve på streikebidrag!

Med disse realitetene i arbeidslivet, og oppnådde rettigheter for arbeidstakere, blir det helt urimelig om uorganiserte (gratispassasjerene) skal rett til selvstendig informasjons- og drøfterett!

Partier som vil fagbevegelsen til livs
Det er to partier som spesielt og særlig vil fagbevegelsen og LO til livs, og det er Venstre (fremsatt av tidligere Venstreleder Lars Sponheim foran valget i 2009), og Fremskrittspartiet (som har det programfestet at de skal ”knuse” LO).
Disse partiene (ved siden av Høyre og Kristelig folkeparti) har som mål å knuse fagbevegelsen på linje med det som skjer i EU – for målsettingen til disse partiene er jo økte klasseforskjeller (og fremvekst av underklasser) – spesielt for arbeidstakere med midlere og lavere utdanning og inntekt.

Målet er lønnsnedgang, svekkelse av pensjoner og trygder, samt svekkelse av sosiale stønader m.v. – dvs nedbygging av velferdssamfunnet på samme måte som i EU og mange andre land. Klassesamfunnet står i fare for å komme tilbake!

Det vi trenger er en sterk internasjonal fagbevegelse som kan stå imot høyrekreftene i arbeidet for fred og solidaritet (Det internasjonale LO – dvs ILO)!

Er alle momentene kommet frem i søkelyset på hva som er den egentlige og reelle grunnen til at innføring av datalagringsdirektivet i EU/ EØS-landene er så viktig? Jeg tillater meg å tvile på det.
Grunnen til min tvil er direktivet åpner for at visse grupper kan bli unntatt fra å være omfattet av direktivet slik jeg har oppfattet det.

I spørsmålet om ja eller nei til implementering av EUs datalagringsdirektiv i norsk lovgivning, burde det/ bør det politisk være et skille mellom de rød-grønne partiene på den ene siden, og høyrepartiene på den andre siden. Det er det ikke i dag – fordi Arbeiderpartiet har stilt seg på politikkens høyreside (EU sin side) i dette spørsmålet.

Venstresiden i politikken, har tradisjonelt kjempet for ytringsfrihet, demokrati og demokratisk styring, kontroll og revisjon av lov og rett, og demokratisk samfunnsutviklingen generelt. Datalagringsdirektivet er sånn sett et langt skritt i feil retning.

Litt tidligere i år (i fjor?) hadde vi en sak i mediene hvor det het at nå kan det “nøytrale” landet Sverige overvåke norsk internettrafikk mot utlandet, fordi at senderforbindelsene “tilfeldigvis” (og hvor tilfeldig er det at den plassert der?) går gjennom Sverige.

Det å kunne foreta overvåking, krever et system – både nasjonalt og internasjonalt – med tillit i befolkningen. Der er vi ikke pr i dag!

Overvåkning av arbeidstakere?
Nylig kom det frem, i en sak knyttet til den amerikanske ambassaden i Oslo, at personer – enkelte med bakgrunn i politiet – på oppdrag av amerikanske myndigheter, har drevet ulovlig overvåking av nordmenn. Vi kan altså ikke ha tillit til egne folk – ikke engang personer med embetsbakgrunn innen politiet– mot at enkelte kan drive aktiv overvåking på våre egne innbyggere på vegne av fremmede nasjoner (money talks). Da er det min påstand at veien er meget kort for enkelte – som mot penger/ fordeler – kan få seg til plante uriktige/ falske beskyldninger mot enkeltpersoner. Kanskje også utpressingssaker som ytterste konsekvens.

Ikke nok med det; Nylig fremgikk i mediene at USA nekter sine egne statsansatte tilgang til WikiLeaks. I det ligger det en undertone av overvåkning av ansatte (arbeidstakere). Og her ligger min største bekymring – på sikt. Internasjonal overvåking av arbeidstakere og fagorganiserte.

Ser man rundt i verden hvordan politikkens høyreside gjør alt som står i deres makt for å nedkjempe fagbevegelse/ tiltak mot dannelse i av fagbevegelse – er det grunnlag for bekymring på dette området.
I enkelte land forfølges, fengsles, tortureres, eller sågar drepes fagforeningsledere.
I høyresidens kamp mot fagbevegelsen, kan overvåking enkeltpersoner generelt, og opprettelse av datalagringsmuligheter, så absolutt gi nye muligheter som er ufordelaktig for arbeidstakere og fagorganiserte.

Datalagringsdirektivet og terroranslagene mot USA 11. september 2001
Hele EUs datalagringsdirektiv har en ettersmak av 9/11 i USA, for under dekke av begrepet “terror/ fare for terror”, så synes alt å være tillatt – inklusive uredeligheter. Da gjelder ikke lengre begrepene demokratisk ytring, styring, kontroll og revisjon, eller menneskerettigheter og/ eller folkeretten.

Hver gang ytringsfriheten og demokratiske rettsprinsipper er blitt utfordret USA opp igjennom tidene – har ytringsfriheten og demokratiske rettsprinsipper vunnet frem i de kampene. Dvs helt til terrorhandlingene mot USA – det såkalte 9/11 fant sted – da mistet USA evnen til å ha et rasjonelt forhold til så vel ytringsfrihet – som demokratisk rett! Opprettelsen av fangeleiren på Guantànamobasen på Cuba (og torturkamre andre steder i verden), hvor folk holdes fanget uten ved lov og dom. Og fabrikkering av uriktige bevis om masseødeleggelsesvåpen som grunnlag for å gå til krig, er eksempler på det.

Ytringsfrihet, objektiv nyhetsformidling, og varsling av ureglemessigheter er på nytt kommet i søkelyset igjen, som følge av offentliggjøring av dokumentasjoner på nettstedet WikiLeaks.
I stedet for å forsøke å rette opp igjen forhold som uredelighet, feilrapportering, og kritikkverdige forhold (brudd på menneskerettigheter/ folkeretten), velger USA å legge all sin aggresjon på Julian Assange og WikiLeaks. Blant annet gjør tidligere visepresidentkandidat i USA, Sarah Palin et nummer av dette, og sammenligner WikiLeaks-avsløringene med terrorhandlingene til Al-Qaida, og vil ha Julian Assange (i WikiLeaks) dømt etter de samme lovene – dvs terrorlovene (lukter Guantánamo-prosesser her?).
USAs utenriksminister, Hillary Clinton, fordømmer også WikiLeaks i meget sterke ordelag.
Spørsmålet er; Er det WikiLeaks sin skyld at USA ikke evner å passe på egen informasjonen, og er det forbundet med straffbar handling at den demokratiske verden – gjennom varsling – blir gjort kjent med hvor bøllete blant annet USA oppfører seg i verdenssamfunnet?

Argumentene som anvendes for å få forståelse for implementering av datalagringsdirektivet
Hovedargumentet for å få implementert datalagringsdirektivet i norsk lovverk, er som nevnt kampen mot terror. Det skal skje som et tillegg til eksisterende virkemidler (blant annet overvåking/ etterretning på rettslig grunnlag) – som for øvrig ser ut til å fungere utmerket godt.

Dersom det blir kjent, og godkjent at datalagringsdirektivet blir brukt i kampen mot ”terror” – hvor mange potensielle terroraksjonister vil da benytte de internettjenestene, med den risikoen som det medfører å bli overvåket? Risikoen for å bli avslørt – er da betydelig større. Min spådom er at cyberkrig mot enkelte nettsteder da vil være en motreaksjon. Og spørsmålet er; Lar cyberkrigen seg stoppe? Vil den teknologiske utviklingen hele tiden kunne være i forkant av aktive cyberkrigere?
Dette vet EU. Derfor tror jeg at EU har et annet motiv for å implementere datalagringsdirektivet enn ”bare” krigen mot terror.

Nylig gikk justisminister Knut Storberget ut og brukte avsløringer om barneporno som et tilleggsargument for å implementere datadirektivet i norsk lovverk. Også på dette området ser det ut til at man har gode virkemidler i avsløringen av kriminelle nettverk (også mot barneporno) – uten å ha et datalagringsdirektiv i bånn.

Oppsummert
Jeg føler at argumentene for å få implementert EUs datalagringsdirektiv er for tynne, og at det kan ligge andre motiver bak. Det er vanskelig å finne ut konkret hvilke motiver det kan være.
Det at USA vil overvåke alle offentlig ansatte (arbeidstakere) – for å avsløre om noen kikker på WikiLeaks – viser i hvert fall at det kan være flere/ andre grupperinger enn potensielle terrorister – som er det egentlige målet for overvåkingen.

Opprettelse av Datalagringsdirektivet kan like gjerne medføre at blir anvendt til å overvåke hvem som kontakter fagforeninger/, hvem som involveres i lovlige arbeidskonflikter, hvilke politiske partier man er medlem av/ sympatiserer med, kontakter mot offentlig tilsyn (avsløring av varslere), kontakt med frivillige organisasjoner osv. Sånn sett kan datalagringsdirektivet sette hele demokratiet, og demokratiske beslutningsprosesser, langt tilbake.

Innføring av datalagringsdirektivet er i hvert fall ikke noe som er et folkekrav i befolkningen, og jeg opplever direktivet som elitens og høyrepolitikernes verk – som det høyreorienterte EU forsøker å prakke på oss gjennom EØS-avtalen. Derfor finner jeg det merkelig at det ikke er en sterkere motstand mot direktivet på den politiske venstresiden!

I dette spørsmålet trengs i hvert fall en bredere, og demokratisk folkedebatt – ikke minst for å få belyst flere sider i saken – og konsekvenser ved eventuell implementering av direktivet

Norske politikere er passive, og nordmenn flest late og selvgode, ifølge amerikansk diplomat. Den amerikanske ambassaden i Oslo advarte for tre år siden Washington mot radikalisering og ekstremisme som kan føre til terrorvirksomhet i Norge.
I dokumentene fra ambassaden som er lekket til WikiLeaks og som Aftenposten og Svenska Dagbladet har fått tilgang til, fremgår det at amerikanerne oppfatter norsk politi som på defensiven, ute av stand til å konfrontere de ekstreme miljøene og dårligere rustet i terrorberedskap enn kollegene i Danmark og Sverige.
Den amerikanske ambassaden i Oslo mener Norge kan komme inn på en farlig vei hvis ikke noe gjøres raskt. Unge norskpakistanere som står utenfor arbeidslivet, pekes ut som en risikogruppe. Radikalisering og ekstremisme kan føre til terrorvirksomhet også i Norge, skriver Aftenposten. Hva mener du ?

Vår kjære lille gutt har forsvunnet fra Greniskogen på Vormsund. Han forsvant derfra den 25.12.10 rundt kl 12. Vi har leitet overalt vi har kommet til. Så er det noen som har sett han eller tatt han inn i varmen? Han har fargen rødbrun. Han er snart 1år. Under haken så har han en føflekk som det stikker ut ett enkelt hårstrå fra. Han hadde på seg ett blått fleecedekken med skrift på venstre siden bak og ett hvit og svart stripet (stripene står på skrå) halvstrup halsbånd. Grunnet at det ikke er det vanlige halsbånde hans (brukes kun i kortere perioder av og til) så har han ikke brikken med navnet hans og tlf mitt på. Han er en leken krabat, liker oppmerksomhet og ligge foran varmeovn eller andre plasser det er varmt. Når han er ute nu om vinteren så løfter han fort en eller to poter for at bakken er kald og dermed går på to eller tre poter så bytter han om på labbene som han løfter opp.
Han lyder navnet Zantos.

Vi har leita nesten i ett siden han forsvant.

Hvis du har sett han eller har funnet han så vær så utrolig snill å ta kontakt med meg på tlf 40339078 så han kan få komme hjem til matmor og matfar. Vi savner gutten kjempe masse.

Høyre har tatt til orde for anbudsutsettelse av NSBs togtrafikk, og hvor de hevder at en slik løsning vil gi bedre kvalitet, flere togavganger og økt service.

Selv om jeg generelt er dypt uenig med Høyre politisk, så har jeg likevel oppfattet Høyre som et seriøst parti – i hvert fall frem til nå. Men nå virker Høyre til å ha blitt like useriøse som Fremskrittspartiet.
Hvem i all verden er det Høyre bruker som sine rådgivere i jernbanespørsmål?

Gjøvikbanen AS i dag
Det ble gjort betydelig investeringer på å ruste opp materiell og infrastrukturen da AS Gjøvikbanen ble opprettet, som startet sin drift 11.06.2006. Materiellet fikk nytt interiør, kioskautomater og ny toaletter blant annet, samt bedre tilrettelegging for funksjonshemmede. I tillegg til nyrenovert materiell, fikk selskapet en aksjekapital på 16 mill kr.

Med nytt selskap, fikk Gjøvikbanen AS noen flere togavganger mellom Gjøvik og Oslo, mens noe ble tatt vekk på den indre strekningen (blant annet ”ski- og sykkeltogene”).

Da Gjøvikbanen AS ble opprettet, fikk selskapet tilnærmelsesvis null kostnader på opplæring, etterutdanning og annen kompetanseheving på sitt personale – da de ”arvet” ferdig utdannet personell fra NSB.

Gjøvikbanen AS har ikke noen permanente verkstedskostnader – da slike tjenester kjøpes etter behov. NSB er dømt til å sitte med slike tilleggskostnader permanent – fordi det er helt nødvendig for all togtrafikk her i landet.

Gjøvikbanen AS har ikke noe eget system for driftsavvik – men kjøper slik tjeneste etter behov av NSB. NSB er dømt til å ha et slikt apparat permanent med e kostnadene det medfører.

Gjøvikbanen AS kjører ikke togene gjennom Oslo-tunnelen, som er den store flaskehalsen mht til regularitet/ togforsinkelser. NSBs tog kjører i det alt vesentligste gjennom denne flaskehalsen og rammes av en nedslitt infrastruktur.

Problemet for Gjøvikbanen AS i dag, er at nå begynner slitasjen på materiell og infrastruktur å gjøre seg gjeldende. Det begynner å bli en stund siden 2006 – da alt var nyrenovert. Det betyr at selskapet nå etter hvert vil få nye kostnader knyttet til vedlikehold og oppgradering til nye sikkerhetssystemer. Avgang blant personale (pensjonering) gjør at selskapet vil få opplæringskostnader nytt personale. Å utdanne en lokomotivfører og konduktør fullt ut tar 2 til 3 år, osv osv – og det har sine kostnader.

Poenget er at grunnlaget Gjøvikbanen AS er blitt vurdert på – og som tenger et positivt bilde, er ikke reelt – det vil man først få etter 15 – 20 års drift, og med et kostnadsbilde målt over tid/ flere år. Da får man et riktig bilde på kostnader, effektivitet, personellbruk osv.

Høyre bruker med andre forhastede konklusjoner for å åpne for mer konkurranse på jernbane! Så useriøs kan man være!

Merknad;
I England gjorde man en tilsvarende prosess med anbud og privatisering som det Høyre vil gjøre i Norge, og etter mønster fra Gjøvikbanen AS. Det gikk bra en 15 – 20 år, så var jernbanesystemene totalt nedslitt, samtidig som at selskapene melket av ”overskuddet” (i realiteten utsatt vedlikehold) over tid. Det ble til slutt så ille at den britiske stat igjen har måttet overta ansvaret for det meste av infrastrukturen.
Evner ikke Høyre å ta lærdom fra andre land?

Lærdom av billigere jernbane
I den grad anbudsutsettelse kan gi ”billigere” jernbanedrift, så er det på kvaliteten på sikkerhet og kvalitet det går ut over. NSB forsøkte seg på en slik variant med billigere sikkerhet på slutten av 90-tallet. Det innebar mindre opplæring på personalet, færre med ansvar for sikkerhetstjeneste, lengre tidsintervall mellom rutinemessig vedlikehold og ettersyn på materiellet m.v.

NSB ble advart fra alle hold mot å gjennomføre ”light-varianten” på sikkerhetstjenester – men vendte det døve øret til og satte styringsretten over hensynet helse-, miljø- og sikkerhet etter Arbeidsmiljøloven. Dvs helt til vi fikk den tragiske Åsta-ulykken 4. januar 2000 (og andre tilløp til uhell), samt togavsporingen nord for Molykkja stasjon påfølgende år (som skyldtes svikt i ettersyn). Da reverserte NSB sitt sikkerhetsreglement tilsvarende opprinnelig nivå.

Lærdommen av ovennevnte, bør være at man gambler ikke med sikkerhet og ettersyn av materiell. Og jeg håper at det ikke er det Høyre meninger ønsker?

Flere jernbaneselskaper på sporet
Det at det kommer flere jernbaneselskaper, som skal konkurrere på de mest lønnsomme kundene og togene – med en konsekvens at man trolig og innstille de ulønnsomme togavgangene, er et dårlig klima- og miljømessig tiltak!

Hovedproblemet i dag – sett i forhold til dårlig regularitet, er den totalt nedslitte og foreldede infrastrukturen. Infrastrukturen er det Jernbaneverket som har ansvar for – og som Jernbaneverket også i fremtiden bør ha eneansvar for. Årsaken til at dagens infrastruktur er foreldet, gammeldags og totalt utslitt – skyldes at politikerne systematisk har sviktet jernbanen siden 1960-tallet. Det faktum må også Høyre ta inn over seg!

Det er slik at om det blir ”100 private jernbaneselskaper” i Norge, så står samtlige av disse togene dersom/ når signallysene ikke virker, når sporvekselen svikter, og når kjøreledningen faller ned. Da stopper nemlig all trafikk!

Høyres drøm om økt regularitet og bedre service med mange konkurrerende selskaper på det samme sporet – er ikke annet enn en drøm og en utopi – i hvert fall helt til vi får en ny og modernisert infrastruktur! Så useriøst er altså Høyre blitt som parti – når de ikke en gang har skjønt og forstått at når infrastrukturen svikter – så står all togtrafikken!

Norge har verken økonomi eller trafikkgrunnlag til å gamble slik Høyre vil!
Norge er et stort geografisk land, med en liten befolkning på i underkant 5 millioner, og hvor de fleste bor slik til at de har begrensede muligheter til å bruke jernbanen daglig. Høyres visjoner for jernbane – slik de nå er blitt fremstilt – hører hjemme i land med mer enn 50 millioner innbyggere eller mer (Høyre har visst feilberegnet enn null i befolkningstallet i sine beregninger – og ligner politisk mer og mer på Fremskrittspartiet).
Dette landet har verken en befolkning, eller et trafikkgrunnlag som tilsier at vi kan gamble med masse private togselskaper – slik Høyre vil. Det vil bare forårsake masse konkurser, innstilte tog osv, slik man har opplevd det eksempelvis i Sverige. Ikke en gang X-2000 prosjektet klarte å overleve, hvor Norge for øvrig tapte en aksjekapital på 50 millioner. Togselskapet Ofotbanen (Norge) har vel – så vidt jeg vet – gått konkurs en 2-3 ganger – de har jo fått prøve seg.

Nedbemanningen har skapt problemene for dagens jernbane
Jernbaneverket sliter sterkt i dag bemenningsmessig, ved siden av NSB AS. Det skyldes i hovedsak en kraftig nedbemanning på driftspersonell – og som har resultert i at stadig flere tjenester kjøpes på anbud.
Bondevik II-regjeringen (hvor Høyre var med) var helt ekstreme med å si opp folk i Jernbaneverket – og nedskjæring på budsjettbevilgninger – som gjorde at NSB AS også kom i underskudd bemanningsmessig.

Viktig kompetanse og arbeidskraft forsvant ut av selskapene – disse personene forsvant – og er ikke mulig å få tilbake. Å få tak i nye medarbeidere, og få de nye til å tilegne seg erfaringskompetansenivå på tilsvarende nivå som de som er forsvunnet hadde – vil ta mange år!

I dag er mange av tjenestene til NSB AS og Jernbaneverket outsourcet/ satt ut på anbud – til skyhøye kostnader målt opp mot om jernbaneselskapene hadde innehatt denne kompetansen og arbeidstyrken til å utføre oppgavene selv. Denne utviklingen skyldes selvsagt i stor grad EU og EØS-avtalen – hvor denne form for høyrepolitikk er helt grunnleggende og overordnet på vegne av det offentlige – spesielt med tanke på å fremme sosial dumping mot arbeidstakere som innehar midlere/ lavere kompetanse og lønn.

Er Høyre klar over hvor mye arbeid som i dag settes ut på anbud/ outsources – og som slettes ikke har gitt noen kvalitetsforbedring på jernbanedriften? Hvorfor vil Høyre innføre mer av det som ikke virker?

Delingen av NSB til NSB AS og Jernbaneverket var, og er, en fadese
Skal man få til en optimal jernbane i Norge igjen må man gå motsatt vei. Jernbaneverket og NSB må slås sammen til et selskap igjen, og jernbanedriften må igjen underlegges forvaltningen. Politikerne må ta tilbake styringen, kontrollen og revisjonen av jernbanen – jernbanedrift er et samfunnsansvar – og en kommunikasjonsåre som også har betydning for Norges beredskap forsvarsmessig.
Det betyr at Norge må gå imot EU og EØS-avtalen. Sikkerhet og kvalitet må settes i fokus, ved sien av at politikerne må ta ansvar for å bygge ut en infrastruktur som gjør det mulig å drifte en effektiv jernbane – basert på norske forhold og det norske befolkningsgrunnlaget.

Høyres utspill o privatisering/ anbud på jernbane er ikke annet enn ”halelogring” ovenfor EU og EØS-avtalen (EU-tilpasning) – og det til tross for at mer enn 60 % av Norges befolkning er imot EU (og dermed også EU-tilpasninger).
Høyre har i hvert fall ikke satt brukerne av tog i fokus med dette useriøse utspillet om privatisering/ anbudsutsettelse av jernbanen – og hvor Kongsvingerbanen foreslås som neste strekning ut.

Så folkens: Måtte et så useriøst jernbaneparti som Høyre aldri komme til makta!!!

Helsedirektoratet mener at det er tryggere med få sykehus i Norge. Og en horde meningsfeller mener at det er nødvendig med færre sykehus, fordi det hevdes at kan gi bedre behandlingstilbud. Vi har en helsedirektør som mener at det ikke er grunnlag for å opprettholde alle sykehusene framover.

Det tas til orde for å frata lokalsykehus oppgaver, og flytte oppgavene til mer spesialiserte funksjoner – dvs til større sykehus. Helsedirektoratet mener at det er feil bruk av ressurser og personell å beholde alle sykehusene vi har i dag.

Spørsmålet er;
1.
Skaper en eventuell slik omlegging økt trygghet for en samlet befolkning?

2.
Hvem er det som fremmer disse synspunktene – hvem representerer de – og hvem er de?

Innføring av markedsliberalismen og EØS (EU)
I land som fullt ut innførte markedsliberalismen på begynnelsen av 80-tallet, privatiserte det meste av sine helsetjenester (eksempelvis som på New Zealand). Helsetjenestene ble med det raskt forbeholdt den rike eliten – fordi arbeidstakere og trygdede flest ikke tjener nok til å kjøpe slike private helsetjenester.

Helseforsikringer er generelt ofte så dyre at arbeidstakere og trygdede ikke har økonomi til den slags luksus. Og for at en person i det hele tatt å få tegne helseforsikring, er man avhengig av å bli erklært funksjonsfrisk – og med dokumentasjon på at nærmeste slektsledd er uten symptomer på sykdom eller alvorlige sykdom og/ eller lidelser.

I EU-området er helsevesenet dels privat og delt offentlig. Som oftest er det slik at det private helsevesenet har den muligheten at de kan sorterer ut de pasientene de vil, og de tar ensidig de lønnsomme helseoppgavene, mens de mer kompliserte og kostbare tjenestene da må tas av det offentlig (som igjen får store helsekøer). På de fleste stedene har denne praksisen/ utviklingen medført at det private helsevesenet fremstår som moderne og flott, mens det offentlige er forfalt og nedslitt. Noe som er en villet og styrt utvikling fra politikernes side.

I 2002 innførte man en ordning med helseforetak i Norge, det ble som et resultat av et politisk kompromiss. Den politiske stemningen var ikke til stede for å følge eksemplene fra New Zealand og mange andre land i EU, med å delprivatisere helsetjenestene (med overvekt av private helsetilbud).

Det som er et faktum, og resultatet av opprettelsen av helseforetaksmodellen i 2002 , er at helseforetakene (sykehusene) ble Norge privatisert!

Den dagen sykehusene ble foretak, ble all makt og myndighet over helsevesenet overført fra politisk demokratisk valgte organer over til lukkede styrerom. Foretakene styres etter Aksje- og foretakslovene.
Medlemmer av ”gutte- og jenteklubben grei (spesielt utvalgte)” fikk dermed plass i styrerommene – selvsagt i den hensikt å legge elitens premisser til grunn for fremtidig sykehuspolitikk. De ”utvalgte (som ikke er demokratisk valgte)”, er personer som jeg opplever sitter med nyliberalistiske tanker og holdninger – godt forankret på høyresiden politisk – og med stor lojalitet til EU og EØS-avtalen). Dermed ble helsevesenet i realiteten blitt privatisert i Norge.

Styrene i helseforetakene fikk all makt, og har siden lagt hovedstrategien for fremtidig sykehusstrategi i Norge. Pressen og det offentlige ble nektet innsyn i saksdokumenter, og tilgang til styrerommene de første årene. Slik ble/ blir demokratisk inntatte skatte- og avgiftspenger, overført til helseforetakene gjennom bevilgninger fra staten over statsbudsjetter, forvaltet av disse privatpersonene!

I dette spillet har den private sykehusledelsen valgt å bruke store summer på dyrkjøpte, private, konsulenter i omstillingsprosessene. Bruk av private konsulenter betyr en outsourcing av kompetanse – ut av helseforetakene. Det betyr å opprette et system hvor sykehusene blir mer og mer avhengig av private konsulenter – og hvor prisene på disse konsulenttjenester øker i takt med avhengighetsforholdet. En ikke ukjent lobbyist/ konsulent – Bjarne Håkon Hanssen (tidligere helseminister) tar eksempelvis kr 4 000.- pr time er det opplyst – bare for å illustrere prisnivået. Penger som burde vært brukt på pasienter – brukes i stedet på konsulenter.

Det disse konsulentene/ lobbyistene gjør – er i praksis ikke annet enn å påvirke/ hevde det EU/ EØS forteller at medlemsland/ EØS-land skal gjøre. Det er de samme holdningene, meningene, og løsningene som presenteres over alt. Det vil si at konsulentene bruker all sin kraft til å påvirke til at sykehusene ikke underlegges demokratiske beslutningsorganer igjen, samt sørge at det blir brukt masse penger på anbud og bruk av private (outsourcing) – som er lønnsomme for de private.

I 2001 ble ”fritt sykehusvalg” innført i Norge. Denne reformen introduserte økonomiske insentiver, og større grad av konkurranse, innenfor blant annet spesialhelsetjenesten. Mens ”innsatsstyrt finansiering” åpnet for indirekte konkurranse mellom sykehusene, åpnet ”fritt sykehusvalg” for direkte konkurranse om pasienter mellom sykehus. Med sykehusreformen i 2002 ble markedselementer i helsesektoren innført, og man innførte funksjonsdelinger mellom sykehusene.

Med funksjonsdelingene mellom sykehusene oppsto et nytt fenomen. De sykehusene – som styrene i helseforetakene vil at fortsatt skulle bestå i fremtiden – fikk de lønnsomme oppgavene (og dermed overskudd), mens de sykehusene som styrene i helseforetakene ville at skulle nedlegges – fikk de ulønnsomme tjenestene (sykehus med store underskudd).

Dette ble det bråk og konflikter av, og hvor også politikerne til slutt ble tvunget på banen. I kjølvannet av dette fikk mange politikere seg et sjokk når de oppdaget at de i realiteten ikke lengre hadde verken makt eller myndighet i helsespørsmål knyttet til sykehusene.

Igjen ble det åpnet for et slags kompromiss, Stortinget fant en underlig løsning – som egentlig er en modell fra EU sine styringssystemer. Det ble åpnet for at ”politikere” skulle inn i styrene til sykehusene. Ikke demokratisk valgt – men spesielt utpekte (i tråd med det generelt demokratiske underskuddet man har i EU).

Problemet er at disse ”politikerne” – er som nevnt – at de har ikke noen demokratisk valgt organisasjon/ fora bak seg, eller demokratisk fattede vedtak, som forteller hva disse ”politikerne” skal mene og legge frem i styrene i styrene.

I tillegg er disse ”politikerne” i mindretall i styret. Det betyr at disse ”politikerne” i praksis ikke er annet enn et gissel for ”gutte- og jenteklubben grei” sin politikk – og som ble fastlagt og bestemt før ”politikerne” kom inn i styrene!
Disse ”politiske” valgte styrerepresentantene er dermed fanget i et system som fremmer høyre- og EU/ EØS-politikk.

Det at disse politikerne verken har noen demokratisk organisasjon, eller demokratisk fattede vedtak bak seg – betyr at i praksis at disse ”politikerne” ikke representerer andre enn seg selv i styrene. Det i seg selv bør være et stort tankekors i et demokrati – men det er jo slik EU vil ha det!

Sykehus for eliten
Det at man politisk ikke har fått privatisert helsetjenestene, og innført et klassesystem for helsetjenester (hvor enkelte ikke råd til delta) – slik man blant annet gjorde på New Zealand, har åpenbart plaget og provosert eliten i Norge kraftig! Det er trolig den bakenforliggende årsaken til at eliten fikk politikerne med på at sykehusenes styrer måtte privat styrt.

Helsedirektørens uttalelser om at det er tryggere med færre sykehus, skyldes etter min oppfatning to forhold;

1.
Styrene i helseforetakene (og eliten) vil ha omkamp på de samme sakene som de ikke fikk gjennomført i forbindelse med sykehusaksjonene for noen år tilbake. Det vil si nedleggelse av sykehus, og flytting av spesialistene dit hvor majoriteten av eliten bor.

2.
Det er etter hvert blitt mange velstående i Norge som har tegnet egne helseforsikringer, eller har fått slike helseforsikringer som en del av arbeidsavtalene sine (betalt av arbeidsgiver). Disse velstående bor stort sett i de store byene med utstrakt forretnings- og industrivirksomhet. Jeg mistenker derfor at krefter fra disse miljøene kan stå bak kravene om endringer med å samle all spesialkompetanse på helsetjenester til få – men store sykehus. Hensikten er selvsagt å samle den beste kompetansen på helse “utenfor elitens egen stuedør”, og gi den rike eliten økt trygghet i eget nærmiljø. En omlegging som eventuelt – dersom den blir gjennomført – vil ha negative konsekvenser for andre grupper rundt i landet.

Sykehusene må tilbakeføres til forvaltningen
Norge er et geografisk stort land – tatt i betraktning at vi bare er i underkant av 5 millioner innbyggere. Det mest optimale vil derfor være å legge ansvaret for sykehusene tilbake til forvaltningen – under et direktorat. Direktoratet må i tillegg også få ansvaret for ambulansetjenestene i sin helhet, samt ansvaret for allmennlegetjenesten rundt i landet. Det handler om en felles minimumsstandard uavhengig av hvor man bor.

Det viktigste er at politikerne – på demokratisk vis – får ansvaret for å bestemme hvor plasseringen av universitetssykehus, distriktssykehus, andre distriktsmedisinske institusjoner, samt lokale akuttstuer skal ligge, samt dets funksjoner – og selvsagt etter rådslagning med direktoratet.
Det vil si å innføre et system hvor man opphever elitens makt over sykehusvesenet i Norge.

Problemet er trolig EU, og Norges binding til EØS-avtalen, hvor Norge pålegges (uavhengig av politisk farge) å føre høyrepolitikk (dvs elitens politikk). Det er også en utfordring å få Norge ut av EØS-avtalen – og stå på et fritt grunnlag slik Sveits har gjort – og lykkes med!

Mitt poeng med dette innlegget og mulige påstander, er å få en debatt som er styrt på demokratiets og solidaritetens prinsipper – ikke som i dag – på elitens premisser.

Det er enkelt å svartmale den sittende regjering slik flere av disse anonyme ryktesprederne her på Origo gjør, men de glemmer å sjekke hva alternativet er. Blant annet har disse anonyme ryktesprederne fremmet et uriktig rykte om at de rød-grønne har lagt ned lokale sykehus – uten å vise til hvilket sykehus som er lagt ned, eller hvilket vedtak som er gjort på på hvilke sykehus som skal legges ned. Men slik driver jo disse samfunnssabotørene – så det er jo ikke noe nytt.

Den 23.12. 2010 blir Bent Høie fra Høyre, og Per Arne Olsen – nestleder i Fremskrittspartiet intervjuet i Klassekampen.

Konklusjonen er klar; Dersom det blir regjeringsskifte i 2013 – så vil flere lokalsykehus bli lagt ned. Bent Høie (Høyre) er en redelig kar og sier rett ut at lokalsykehus vil bli lagt ned, og uttaler at ”verken på føde eller akutt kan vi opprettholde dagens struktur.

Mens Fremskrittspartiet derimot – er litt ”uredelige” som vanlig. Fremskrittspartiet ”vet ennå ikke” (selv om de egentlig ved det) hva slags politikk de skal føre på dette – i følge Per Arne Olsen (Frp). Fremskrittspartiet skal som vanlig kose seg litt med misnøye først, spille på folks følelser, og så må de finne ut hvilken vei vinden blåser først – før de bestemmer seg. Totalt uforutsigbare tilsynelatende.

Det er helt utrolig, og at det er mulig, at et parti som ikke vet hva slags politikk de skal føre ovenfor borgerne om de får makt, har omtrent 20 % velgeroppslutning på meningsmålingene. Det eneste som Fremskrittspartiet Per Arne Olsen sier, er at Fremskrittspartiet ”ikke kan garantere noen som helst” (tåkeprat som vanlig).
Problemet er at Fremskrittspartiet forteller ikke velgerne innholdet i det samfunnet de ønsker seg. Men i Oslo ser vi jo konturene av hva Fremskrittspartipolitikk innebærer på helse og omsorg. Eldre på institusjoner får bare 6 minutters toalettbesøk, og tilsvarende tid til å spise osv osv.

Det vi i tillegg vet med ganske stor sikkerhet, er at Fremskrittspartiet alltid vil gjøre det den rike eliten vil at de skal gjøre. Det vil si å gi skattelette til de rike – 20 mrd kr i skattelette (Fremskrittspartiets forslag for 2011) koster noen lokalsykehus det (eventuelt kutt på andre velferdsordninger). Og det vi med stor sannsynlighet kan fastslå, er at med Fremskrittspartiet vil gode sykehustjenester blir prioritert lagt geografisk nær den rike eliten – for å gi dem økt trygghet.

Omkamp
Vi har fått en ny helsedebatt i disse dager. Denne debatten er en videreføring av en tidligere debatt som avtok for en to-tre år siden. Debatten er oppstått som en konsekvens av å omgjøre sykehusene fra forvaltning til foretak.

Den dagen sykehusene ble foretak, ble all makt og myndighet over helsevesenet overført fra demokratisk valgte organer over til private. Medlemmer av ”gutte- og jenteklubben grei” (les nyliberalister – politisk godt forankret på høyresiden – med stor lojalitet til EU og EØS-avtalen), fikk plass i styrerommene for legge elitens premisser til grunn for fremtidig sykehuspolitikk.
Når hovedstrategien for fremtidig sykehusstrategi ble lagt, ble offentligheten nektet innsyn i saksdokumenter, og tilgang til styrerommene. Slik ble demokratisk inntatte skattepenger forvaltet av disse privatpersonene!

Det ble etter hvert bråk, og sykehusaksjoner flere steder, nettopp fordi helseforetakene ville føre høyrepolitikk/ EØS-politikk. Dvs å omorganisere, funksjonsdele og splitte opp helsevesenet – hvor noen sykehus fikk de lønnsomme tjenestene – med tilhørende ”overskudd” (de sykehusene som eliten vil beholde), mens andre sykehus fikk de ulønnsomme tjenestene – med tilhørende ”underskudd” – som alibi for nedleggelse. I dette spillet brukte sykehusledelsen store summer på dyrkjøpte private konsulenter – som i praksis ikke gjør annet enn å hevde det EU/ EØS forteller at de skal gjøre, samt at det ble brukt masse penger på anbud og bruk av private.
Bruk av konsulenter har også den konsekvens at viktig kompetanse føres ut av virksomheten – og sykehusene får et avhengighetsforhold til disse private konsulentene. Sykehusaksjonene førte frem den gang, og det har vært relativt stille et par – tre år.

Sykehusaksjonene åpnet for at ”politikere” skulle inn i styrene til sykehusene. Men disse ”politikerne” og pressen kom først til i styrerommene etter mønsteret for fremtidig sykehusdrift var lagt.
Problemet er at disse ”politikerne” ikke har noen demokratisk valgt organisasjon bak seg, eller demokratisk valgt organ/ vedtak som forteller hva disse ”politikerne” skal mene i styrene. Dessuten er ”politikerne” i mindretall i styret. Det betyr at disse ”politikerne” i praksis ikke er annet enn et gissel for ”gutte- og jenteklubben grei” – dvs et gissel høyre/ EØS-politikk som ble fastlagt før de kom inn i styrene. Samt at i praksis representerer ikke disse ”politikerne” annet enn seg selv i styrene.

I disse dager vil styrene i helseforetakene ha omkamp på de samme sakene som de ikke turde ta avgjørelse på da sykehusaksjonene ble for sterke for to – tre år siden. Arbeidet med å sentralisere sykehusdriften til de store byene og funksjonsfordele er i gang igjen. Det skjer under dekke av behov for sterke fagmiljøer, og påstander om mindre barnedødelighet ved fødsler med færre sykehus, og at moderne medisin trenger nye metoder osv.

Slik jeg ser det, benyttes disse argumentene i en kamp – og en videreføring av sykehusdrift på elitens premisser, og hvor utsatte gruppe skyves foran som alibi.
Jeg mistenker at det er den rike eliten som står bak forslagene og kravene til slike endringer. Dvs de med private helseforsikringer – og som i hovedsak bor i de største byene. Hensikten er selvsagt å samle den beste kompetansen på helse “utenfor elitens stuedør” og gi den rike eliten økt trygghet i eget nærmiljø. En omlegging som eventuelt – og selvsagt – vil ha negative konsekvenser for andre grupper.

Den norske infrastrukturen, beredskap og totalforsvar av Norge, topografi, vær og føreforhold, var en del av grunnlaget for plassering av dagens sykehus. Disse forholdene er ikke blitt så vesentlig endret over natten – slik at det er grunnlag for de endringene i sykehusstrukturen som styrene i sykehusene nå legger for dagen.

Den beste tryggheten for bedre helse nå, er eventuelt å investere i flere legehelikoptre – selv om værforhold tidvis kan sette begrensninger også på bruk av helikoptre.

Behovet for sterke fagmiljøer
Spesialisthelsetjenester tilligger det allerede i dag for spesialsykehusene å behandle (eksempelvis Haukland er spesialister på brannskader, Radiumhospitalet på kreft osv), og slik må det fortsatt være. Det gir anledning til å bygge opp sterke fagmiljøer på områder hvor det trengs og er fornuftig.

I dag er det ved akutte behov også muligheter til å benytte telekirurgi (eller hva det nå heter – og som tidvis anvendes). Det vil si at mer kompliserte inngrep gjøres lokalt, hvor man ved hjelp av TV-skjermer og overvåking, får kyndig veiledning fra spesialister fra sterke fagmiljøer.
Kanskje dette systemet kan bygges ut og forsterkes bedre???

Mitt syn er at det noen som ”krisemaksimerer” situasjonen – og som i dag vinner deler av opinionen på høyresidens (EØS) premisser – i retning av sentralisering av sykehustjenester. Det blir en feil debatt. Poenget er at trygghet på helsetjenester for den enkelte er viktig for alle – også for dem som ikke har råd til dyre private helseforsikringer, dvs de med fortrinnsrett til å snike i helsekøer!

Økt trygghet
For alle dem som er opptatt av økt trygghet – er ikke alternativet til den sittende regjering noen løsning – slik noen later til å tro! Det har man fått grundig bekreftet av Bent Høye (Høyre) og Per Arne Olsen (Fremskrittspartiet) i Klassekampen den 23.12.2010.

Ønsker man økt trygghet, må politikerne ta tilbake makta, og hvor sykehusene drives etter forvaltningsmodellen.
Bruk av demokratisk inndratte skattepenger, anvendes best gjennom demokratisk styring, kontroll og revisjon! Mitt syn er at sykehusene er best tjent med å bli underlagt et eget direktorat. Og for dem som er opptatt av økt trygghet og likeverd på helsetjenester, er ikke løsningen å drive helsevesenet på føringer lagt på høyrepolitikkens premisser (EØS/ EU).

Det er folkets behov for helsetjenester når behovene er der som må være styrende for utviklingen av helsetilbudene, ikke helseforetakenes økonomi og behov for ”overskudd”. Det kan best ivaretas gjennom at sykehusene tilbakeføres til forvaltningen – og under et direktorat med landsdekkende oversikt