”Du må ikke tåle så inderlig vel,
den urett som ikke rammer deg selv”,
sier Arnulf Øverland i sitt dikt ”Du må ikke sove”.

I sin nyttårstale oppfordret statsminister Jens Stoltenberg oss alle til å være ”digitale nabokjerringer”. Vi skal ikke la ekstreme meninger stå uimotsagt, vi skal ta del i debatten. Dette er bra, men jeg mener også at avisene skal være varsomme i det de skriver.

Hadde man trengt å trykke alle artiklene som er skrevet etter 22.juli 2011? Hvor stort behov har vi, som overlevende, pårørende, og resten av befolkningen for å høre om jula til Anders Behring Breivik? Har vi i det hele tatt noe behov for det? Mitt svar er nei – jeg hadde ønsket media ville ta hensyn til at det fremdeles, 6 måneder etter tragedien, gjør vondt å lese artikkel på artikkel om gjerningsmannen, og det gjør fremdeles vondt å se bildene av ham i avisene.

Lørdag 7.januar skrev Aftenposten en artikkel med navnet ”Hva skjedde på >?”. Her hadde en journalist fått fatt i hva som ble sagt i avhørene til noen av dem som var om bord på båten. Disse var såkalt ”anonymisert”, men for meg og mange andre var det ikke vanskelig å forstå hvem som ble omtalt uten navn i artikkelen. Hvordan er dette anonymisering? Og hvordan kan Aftenposten mene det er etisk riktig å trykke denne artikkelen? En artikkel som er skrevet med bakgrunn i lekkasje av avhør som er avgitt i den tro at kun politi og bistandsadvokat skulle ha kjennskap til, og med et ønske om at det som ble sagt kunne oppklare mer av hendelsesforløpet. Jeg håper jeg aldri trenger å se mitt avhør skrevet i en avis.

I de siste dagene har vi sett bilder av Breivik i hovedhuset på Utøya etter at han ble tatt av politiet. Dette gjør vondt! Hvorfor har vi behov for nye bilder av ham i avisene? Vi vet hvordan han ser ut – hvorfor er det slik at media skal lete for å få mulighet til å trykke enda en sak om ham? Det er nettopp dette han ønsker – få lov til å si sin mening om høyblokka, fortelle hvorfor det var så viktig for ham å drepe 77 uskyldige, forsvarsløse mennesker 22. juli 2011.

På fengslingsmøtet 06.02.12 har Breivik sagt at det er OK at pressen tar bilder av ham, jeg for min del har ikke behov for å se enda flere bilder av ham. Han trenger ikke få enda flere muligheter til å komme med sin propaganda. Vær så snill å ikke gi ham mer nå – vi vet hva han står for og hvordan han ser ut. Er ikke nok, nok nå? Jeg forstår at rettssaken blir viktig å dekke, men gi oss da opplysende nyheter, ikke sladder fra Breiviks ungdomskjærester.

Kjære alle sammen; vær vaktbikkjer og digitale nabokjerringer overfor ekstreme meninger på nettet. Men vær også vaktbikkjer slik at media ikke tramper over flere etiske grenser. Glem aldri Øverlands ord, og glem aldri 22. juli 2011. Savnet er fortsatt stort, men med fokus på det positive gjør det lettere og leve videre.

Dette er sakset fra en artikkel i Dagens Næringsliv og viser at spesielt i vår region så ligger man håpløst etter i utskiftning av nytt og fungerende utstyr i behandling av pasienter – noe som øker køen og utsetter pasientene for helt unødvendig pine og utilstrekkelig behandling! Dette er selvsagt AP og de R/Gs store ansvar – og det viser klare løftebrudd i helsepolitikk og behandling overfor velgere i vår region! Med en samhandlingsreform som virkelig snubler nå i startfasen – så lover dette ikke noe godt for den som måtte bli syk i nær framtid! Ikke sant? Når man overlater helsepolitikk og faktisk styring av sykehus kun til økonomer – så viser dette jo klart at det bærer helt galt av sted! Jf

Halvparten av sykehusets utstyr utrangertHalvparten av utstyret ved sykehusene i helseregionen Helse sør-øst er utrangert. Prisen for å erstatte utstyret ,2 milliarder kroner og øker år for år.
NTB
Det viser en utredning om medisinsk teknologi i Helse sør-øst som revisjons- og konsulentselskapet Deloitte har gjennomført, skriver Dagens Næringsliv.

– Gammelt utstyr skaper plunder og heft. Det kan føre til brudd i behandlingsprosessen, og vi får økte ventetider, sier professor Øystein Jensen ved Rikshospitalet.
Han mener det er stor kvalitetsforskjell på moderne apparater og apparatene som fortsatt er i bruk ved sykehusene i helseregionen. Dette gjelder blant annet ultralydapparater.

Bare for Oslo universitetssykehus alene er gjenanskaffelseskostnaden for utrangert utstyr beregnet til 1,8 milliarder kroner. I helseforetaket Vestre Viken var sammenbrudd i eksisterende utstyr årsaken til 88 prosent av investeringene i fjor. I år er det ikke satt av nok penger til å erstatte utstyr som bryter sammen.

Årlig investeringsbehov i hele helseregionen anslås til 674 millioner kroner, men den faktiske investeringen var bare på 377 millioner i 2010. Dermed ble det et etterslep for dette ene året på nesten 300 millioner kroner.

Viseadministrerende direktør Steinar Marthinsen i Helse sør-øst krever bedre drift av sykehusene og sier sykehusene vil ha penger til investeringer dersom de har en sunn økonomi og sikrer overskudd på driften. (©NTB)

Sitter en silde søndags morgen og prøver fordøye en meget interessant og lang artikkel hos Dagens Næringsliv om statsministerens kontor (SMK) og om statsministerens personlige makt og maktutøvelse via organisering av denne makten! Det som virkelig slår en i øynene er den planmessige sentrering og planmessige organisering som nå er ledet inn i kun den indre krets – og særlig kun til han selv (Tsaren?)! Usedvanlig underlig er også opprettelsen av regjeringskonstruksjonen med en koordineringsminister som ble opprettet. Først med stor motstand fra de andre regjeringspartnerne som så faren – men som på langt nær ble sterke nok – til å stoppe denne merkverdige utvidelsen av kontormakten til denne egentlige kontorsjefen til statsministeren? – og en får umiddelbart følelsen av en Grigorij Rasputin-effekt fra Tsarens hoff i det gamle Sovjetsamfunnet! Hjulvispen Schjøtt-Pedersen ble til den mektige rådgiveren som styrer, herjer,påvirker og oppretter utnevnelser ved dette utviklede og utvidete hoffet til vår statsminister i meget sterk likhet med denne Rasputin! Så nå kan man vel med en viss antydet sikkerhet fastslå at valgkampet henimot 2013 er herved offentlig åpnet – og Tsaren hos AP har startet kampanjen for å bli gjenvalgt ved neste stortingsvalg!? Det forunderlige er jo også den meget underkastende og forherligende journalistikken som preger artikkelen – som er meget bemerkelsesverdig – slik at en kan faktisk tro at dette er en meget godt planlagt utgivelse for fortsatt å få innpass ved Tsarens hoff? Ikke sant? Jeg bare spør…?

De siste par ukene har vi fått høre moralisering over Trond Giske sin opptreden på et utested ved navn Lorry. Jeg skal ikke her ta for meg de såkalte truslene han har kommet med mot Telenorleder Norvik, men derimot litt av den dobbelmoralen både journalister og enkelte politikere nå viser for fullt. Krf-leder Arild Hareide har vært ute og moralisert, fordi man kan jo ikke ta viktige politiske debatter på nachspiel. For en person som har vokst opp med en religiøs tilknytning som gjør at alkohol er litt mer fy, fy enn for resten av oss, kom muligens det som skjedde på Lorry som en overraskelse? for oss andre burde den ikke gjøre det.

Jeg har drevet politikk i 18 år, og en ting jeg har lært er at mange politiske debatter og allianser blir gjort eller skapt utenfor møterommene. Det å være på rett fest, rett nachspiel og det å kunne drikke med de rette folkene er en måte å komme opp i verden på. Trond Giske vet dette, men det gjør også store deler av det politiske miljøet og pressegjengen i Akersgata. Når jeg var fersk i spillet var det alltid en melding vi fikk før landsmøtene, og det var ?vær forsiktig med hvem du snakker med, hva du sier og hvem som er til stede?. For tro meg, journalister er til stede og drikker med politikere hele tiden, av og til også på politikernes regning. Det finnes fuktige fester og fuktige nachspiel som enkelte ganger har tatt overhånd. Jeg har av og til blitt overrasket over hvordan enkelte pressefolk klarer å stå på bena og snakke rett i kameraet dagen etterpå, eller enda merkeligere; hvordan de klarer å komme med seriøse politiske analyser.

Jeg vet at flere kommer til å bli forbannet på meg på grunn av det jeg skriver nå, men min hensikt er ikke å være en slags moralsk dommer, ei heller er det et forsøk på å frikjenne meg selv. For jeg har vært med på disse fylleslagene og politiske debattene på fester, nachspiel og ulike vannhull både i Oslo, Bergen og andre steder. Hvem snakker med hvem, hvem liker hvem, hvem drikker med hvem osv.? av og til er det som en stor fjortisfest der det å hevne seg og smiske for å oppnå noe nærmest er den vedtatte regel.

Og så dreier ikke alt dette seg om stupfyll, men det å møte mennesker i uformelle arenaer. Alle miljøene har dette, enten det er innenfor idretten, det religiøse eller organisasjonsliv generelt. Alle har sine uformelle arenaer og ting blir sagt, folk blir presentert og folk utveksler telefonnumre og e-postadresser. Lorry er et slikt sted, Justisen et annet, eller i andre sammenhenger er det kirkekaffen, men det finnes også drøssevis av andre steder. En hovedregel har alltid eksistert mellom pressen og politikerne: Det som skjer på nachspielet blir på nachspielet. Man roper ikke ut om det i ettertid dersom det ikke har skjedd noe veldig spesielt, som for eksempel den gangen Lillebjørn Nilsen helte en øl over hodet til Vidar Kleppe.

Det som nå har skjedd er at noe som hittil har vært helt vanlig, plutselig har blitt en sensasjon. Hvordan viste pressen hva som ble diskutert på Lorry? Fordi de var der selv? og tro meg, de drakk ikke brus. Snart er det ny landsmøtesesong, og jeg vet at feststemte journalister vil delta på samtlige av dem. Kanskje jeg skal referere fra disse sammenkomstene og fortelle hva som blir sagt og gjort der? Kanskje det er på tide å presentere hva slags moral disse moralens voktere har?
Jeg har aldri gjort dette, og kommer heller aldri til å gjøre det, men enkelte folk i pressemiljøet bør være forsiktige med å vifte med en moralsk fane, for ellers kommer bare fristelsen til å bli større og større.

Trond Wathne Tveiten
Følg meg på facebook
Følg meg på twitter.

De nye tiltakene fra politiske myndigheter når det gjelder egenkapital ved kjøp av bolig/leiligheter er en gavepakke til utleie haiene.
I Norge i dag har vi ca. 550 000 leiligheter og det optimale ville vært 800 000.
DnB-sjef Rune Bjerke utaler at bankene ikke får lov til å gi unge lån fordi de ikke klarer å skaffe egenkapitalen på minst 15 %. Han sier at de nye tiltakene gjør det vanskeligere for unge å få lån. Når det gjelder start lån i husbanken så gjelder de samme reglene fordi regjeringen ikke har bevilget nok penger til utlån.
Dette fører til et klasseskille, der ungdom med resurssterke foreldre får lån, fordi foreldre stiller opp mens ungdom som ikke har resurssterke foreldre faller utenfor og må betale blodpris for å leie en liten leilighet.
Hvis de tar opp en såkalt rammelån må de betale avdrag fra første stund og dette gjør det vanskeligere for mange å ta opp lån, men det som treffer flest er kravet om at de unge må ha minst 15 % egenkapital. Dette gjør at mange unge ikke klarer kravet og da er det de med resurssterke foreldre som har en stor fordel i forhold til de som ikke har ressurssterke foreldre og dette gjør at vi får et klasseskille her i landet.
Det som da skjer er at ungdommene som ikke har resurssterke foreldre søker da kreditt lån, som er kortsiktig og med høy rente, gjør at mange da havner i gjeldskrise.
Det er flere måter en kan hjelpe barna på:
Foreldrene kan gi økonomisk støtte under studiene – så lenge ikke barnet bygger opp større formue enn gjeld, hver av foreldrene kan gi bort inntil en ½ G (ca. 39,608) til hvert barn, uten at det utløser arveavgift eller spiser av fribeløpet hvert år eller forskudd på arv inntil kr. 470 000 fra hver av forelder eller besteforelder, men dette må meldes til skatteetaten og regnes som forskudd til arveoppgjøret. Men alt dette forutsetter jo at foreldrene har resurser.
Jeg husker da Helge Seip (V) var kommunalminister så gikk de til valg på at det skulle bygges 30 000 boliger i året, men hvor er det blitt av den satsingen pr. i dag blant de politiske partier?
La oss legge et press på de R/G til å bygge flere og rimelige utleie leiligheter slik at det alle får en mulighet til å bo her i landet med utgifter som er overkommelige.

Gunnar Bjerke har i debatt.sa lagt inn følgende innlegg som han gav meg lov til å publisere videre på soner i Origo om APs merkelig forhold og styring av NrK – som gir godt grunnlag for det senere uttrykket – ArK!

Arbeiderpartiet betalte NRK-reporter

Fra Arbeiderbevegelsens årbok for 2008: Henrik G. Bastiansen røper en kobling mellom Einar Gerhardsens parti og NRK-ansatt Per Øivind Heradstveit som ikke tidligere har vært kjent for offentlighteten.

Arbeiderpartiet med sine mange skjeletter i skapet slutter å overraske, en engasjert programleder brøt nøytraliserisingsprinsippet og bistod AP med medietrening og utførelse.

Hvordan er situasjonen i dag? Var sist valgkampparodi med Jens mot Jensen arrangert av AP? Har AP fortsatt eierskap i TV2?

Mens han gjorde suksess og var kjent som fjernsynets revolverjournalist, mottok NRK-reporter Per Øivind Heradstveit betaling fra Arbeiderpartiet for å hjelpe partiet å vinne valget.

Det avslører artikkelforfatter Henrik G. Bastiansen i Arbeiderbevegelsens årbok for 2008.

De fleste norske medier har de siste dagene hengt seg opp historiker Hans Olav Lahlums artikkel i årboken som avslørte at Gro Harlem Brundtland mente det var dumt av Thorbjørn Jagland å gå inn for sin 36,9-strategi.

Flere avsløringer

Men det ligger flere oppsiktvekkende avsløringer i årboken. Blant annet finnes det en artikkel skrevet av Henrik G. Bastiansen som røper en kobling mellom Einar Gerhardsens parti og NRK-ansatt Per Øivind Heradstveit som ikke har vært kjent for offentligheten før.

I kapitlet ”Vil man nå målene, må man også ville midlene” – om Einar Gerhardsen og fjernsynet i perioden 1960-87 avslører Bastiansen at fjernsynets beryktede revolverjournalist i hemmelighet var villig til å påta seg et honorert oppdrag for Arbeiderpartiet for at Einar Gerhardsen skulle vinne valget.

I artikkelen kan man lese om Arbeiderpartiets hemmelige TV-strategi i 1965 som startet blant annet med at partimedarbeider Per Bratland skrev et brev 9.april 1965 til Heradstveit privat der han spurte om den kjente reporteren kunne bistå med å trimme de som skulle delta i valgprogrammene.

Han ble spurt om han blant annet kunne oversette en engelsk guide i 12 punkter for TV-opptreden, og om han kunne bearbeide politikere før NRKs valgsendinger begynte og lovte journalisten et honorar hvis han påtok seg oppdraget.

Brøt nøytralitet

Svarbrevet fra Heradsveit er også gjengitt i årboken. Her svarer han positivt og skriver blant annet ”Jeg håper inderlig at DNA kan føre en perfekt valgkamp, og jeg skulle være glad om jeg kunne bidra til dette. Dette valget må vi vinne!”.

Brevet med Per Øivind Heradstveit signatur var skrevet på NRKs offisielle brevpapir med NRKS logo. Selv om dette brøt med den grunnleggende forpliktelse til partipolitisk nøytralitet som allmennheten krevde av NRK i kraft av institusjonens enestående privilegium som statlig kringkastingsmonopol den gangen, syntes Heradstveit ifølge artikkelforfatteren Bastiansen at dette var uproblematisk.

Senere ble AP-politikere etter tur invitert til TV-opplæring ved Arbeiderpartiets hovedkontor i Folketeaterbygningen. Opplæringen startet klokken 09.00 onsdag 11.august 1965 og en uke framover – til 18.august – da fjernsynets valgsendinger skulle starte for fullt.

Anders Buraas stilte som teknisk ansvarlig og rådgiver for deltakerne. De fleste som skulle delta i TV-debatter var med på dette kurset.

Det finnes ifølge Bastiansen ingen dokumentasjon på at Einar Gerhardsen selv deltok på dette TV-kurset denne augustdagen i 1965, men han sier det er lite sannsynlig at han ikke deltok. TV-sendingen ble ansett som svært viktig for arbeiderpartistrategene. En effektiv fremferd inspirert av Labour og den erfarne TV-reporteren Heradstveit var et viktig våpen i Aps valgkamp.

Ukjent for Kolberg

Martin Kolberg sier i en kommentar at han er helt ukjent med saken og aldri hørt noe om den. Han sier også at det ham bekjent ikke finnes noen parallelle eksempler i de senere tiårene.
Fakta:
Arbeiderbevegelsens årbok:
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark) er et dokumentasjonssenter hvor du kan finne aktuell og historisk informasjon om norsk og internasjonal arbeiderbevegelse og den politiske venstresiden. Arkivet har siden 1987 gitt ut årboka Arbeiderhistorie. Arbeiderhistorie er en rikt illustrert årbok som presenterer artikler og dokumentasjon om arbeiderbevegelsens og arbeiderklassens historie. Arbeidsmiljø, Arbeiderbevegelsen og Europa, Velferdsstaten, 1890-åra og Landsorganisasjonen 100 år er eksempler på temaer som er tatt opp i årboka.
Henrik G. Bastiansen:
Henrik G. Bastiansen som har skrevet kapiteltet om fjernsynet og Einar Gerhardsen i perioden 1960-1987 har over femten års erfaring med mediehistorisk forskning. Han tok doktorgraden ved Universitetet i Oslo i 2006. Bastiansen har tidligere publisert flere historiske studier av NRK og er medredaktør av Fra Eidsvoll til Marienlyst, Studier i norske mediers historie fra Grunnloven til TV-alderen (2001).

Det kommer stadig utrolig grelle eksempler på overgrep og manglende forstand og omsorg innen helsesektoren! Men i festtaler etter festtaler fra ledende AP politikere ag andre fra de R/G – så lovpriser man helsomsorgen og ikke minst helsereformer som de stadig setter i gang – med skrekkelige eksempler i virkeligheten på at det kun er snakk om forskjønnelser som er bare forføreriske ord som avspeiler en virkelighet som ikke er der! Jf

Dette er et ikke uventet brutalt eksempel på hva denne såkalte samhandlingsreformen kan resultere i – og med slike medsammensvorne redaksjonelle bidrag innen A-pressen m m – så lurer en virkelig på hvilken verden og virkelighet man egentlig lever i og hvilke verdier og politikk man egentlig forsvarer! Jf dette ekstreme brutale eksempel fra virkeligheten -

Annie Søreide (96) frå Ålesund har klart seg sjølv heile livet. Men i jula skada ho hofta si. Sidan sjukehuset ikkje fann skader å behandle, avgjorde kommunen at ho måtte heim. Der fall ho igjen og braut hofta.

– Eg fekk sjokk då dei sende henne heim, seier dottera Randi Søreide Ulrichsen til NRK.

Det heile starta då Annie Søreide var på besøk hos dottera Randi i Oslo i jula. Ålesundskvinna, som blir 97 til sommaren, fekk kome til undersøking på Ullevål på grunn av smerter i hofta. Dei fann ikkje skader, og dermed reiste ho heim.

Men smertene gav seg ikkje, og ho fekk kome inn på sjukehuset i Ålesund for fleire undersøkingar.

«– Ho hadde ramla igjen, og på sjukehuset konstaterte dei brot i hofta.»

Ferdig behandla

VITAL: Annie Søreide (96) har klart seg sjølv heile livet. No hadde ho behov for hjelp, men fekk ikkje det ho hadde krav på, meiner familien.

På sjukehuset i Ålesund fann dei heller ikkje brot eller andre skader dei kunne behandle. Dermed vart Annie Søreide rekna som ferdig behandla, og kommunen er dermed ansvarlege for å gi henne eit tilbod vidare.

Finn ikkje kommunen eit tilbod til utskrivingsklare pasientar innan 24 timar, må dei betale 4.000 kroner i døgnet til sjukehuset.

Nokre pasientar treng institusjonsplass, medan andre treng hjelp heime.

Tildelingskontoret for helse- og omsorgstenester i Ålesund avgjorde at Annie Søreide kunne klare seg heime med hjelp frå heimesjukepleien, og dei sende henne heim.

– Dette avgjorde dei trass i at både legar og sjukepleiarar meinte ho var for dårleg til å bli sendt heim. Eg fekk sjokk. Korleis kan dei gå på tvers av det legane og sjukepleiarane seier? spør dottera Randi Søreide Ulrichsen.

Spectator
mandag 23. januar kl 09 Bra! fra Aud W
RedigerSlettDu kan redigere eller slette kommentaren din i en halvtime til.

Nye eksempler bare strømmer på – så en kan lure på hvordan dette egentlig blir til under dette elendige styret til AP og de R/G – jf nok et aldeles skrekkelig eksempel på ansvarsfraskrivelse

.Ragnhild Moxnes (94) lå på sykehjemmet og hylte med sterke magesmerter. Vakthavende lege nektet å komme til unnsetning.
TRENGTE HJELP: Ragnhild Moxnes (94) ble nektet legetilsyn.

(Dagbladet): Fredag den 30. januar 2009 fikk Ragnhild Moxnes akutte smerter i magen. Hun var da beboer ved et sykehjem i Oslo. Tolv dager seinere døde hun på sykehus, dit kom hun altfor seint til at livet kunne berges. Nå forteller hennes sønn, Paul Moxnes, at sykehjemmets vakthavende lege, ikke hadde tilhold på sykehjemmet.

Både vakthavende lege og legevakt nektet å komme og se til Ragnhild, selv om både sykehjemsansatte og Paul Moxnes desperat ringte etter tilsyn.

- Legen som ikke ville komme og se til min mor, beordret medisinering via telefon. Mor lå og hylte av smerter og jeg ba om at en lege måtte komme og se til henne. Jeg ringte også legevakta i Oslo. Heller ikke de ville komme, forteller han til Dagbladet.

Smertefull død
Ragnhild Moxnes ble liggende søvnløs med sterke smerter i fire døgn. Pulsfrekvensen hennes lå på 120 slag i minuttet. Gjennom hele helgen nektet sykehjemmet å oppi telefonnummeret til vakthavende lege. Til slutt sende Moxnes en e-post til vedkommende.

- I løpet av helgen ble mor verre, ingen ville hjelpe og først natt til mandag var hennes hyl så høye at vakthavende sykepleier kontaktet vakthavende lege. Legen tok ikke telefonen og ambulanse ble kontaktet. På sykehuset ble det konstatert store magesmerter, forteller Moxnes.

Da Paul Moxnes ankom sykehuset, fikk han beskjed om at det mest sannsynlig var gått for lang tid til at livet hennes kunne berges. Han ble spurt av sykehusets lege om moren skulle få «konservativ» behandling. Det svarte Moxnes ja til.

Det Moxnes ikke visste, var at «konservativ» behandling betød stopp av næringstilførsel men tilførsel av store doser valium og morfin annenhver time.

- Det ble gjort helt til hylene stilnet og mor døde. Det tok tolv dager, forteller Moxnes.

Brøyt ikke loven
Moxnes klaget hendelsen inn for Helsetilsynet. Svaret som kom, var krystallklart: Moxnes mor hadde fått den behandling hun etter loven har krav på, men legetilsyn burde vært foretatt på et tidligere tidspunkt.

I en kronikk i dagens avis, tar Moxnes til orde for en endring i lovverket.

- Jeg håper at det kan bli lovstridig å ikke føre legetilsyn med pasienter på et sykehjem.

Paul Moxnes håper at hans historie kan sette i gang en debatt som løfter teamet opp på et høyt politisk nivå. At han etter tre år til slutt har maktet å fortelle om de siste dramatiske døgnene i sin mors liv, takker han artist og forfatter Ketil Bjørnstad for.

- Det er først nå jeg har greid å sette ord på dette. Jeg vil påstå at det nesten har gitt meg en «Posttraumatisk stresslidelse». Jeg hadde ikke greid det uten hjelp fra Bjørnstad. Han hjalp meg til å få satt ord på det som hendte. Ketil opplevde at hans far ble sultet og tørstet i hjel på sykehjemmet, sier Moxnes.

Nå i ettertid klandrer Moxnes seg selv for at han selv ikke reiste ut og fysisk hentet en lege til sin mors sykeseng.

- Dessverre er jeg ikke slik som person, jeg var altfor svak til å ta slike steg, sier han.

Skylder på konflikter
Moxnes har brukt mye tid på å gå gjennom hva som gikk galt. Hvorfor ingen lege kom og førte tilsyn med hans mor. Han påpeker at sykehjemmet opplevde et fravær av en klar leder den perioden hans mor ble akutt syk.

- Hadde ledelsen ved sykehjemmet vært på plass, hadde ikke min mors situasjon eskalert til et så tragisk utfall. Jeg vet at det var interne konflikter og en vikarierende leder da dette hendte. Det var rett og slett ingen sentral leder ved avdelingen min mor bodde, sier han.

Til Dagbladet sier daglig leder ved det aktuelle sykehjemmet at de ikke har noen kommentar til Moxnes opplevelser og henviser saken videre til den omtalte tilsynslegen.

- Dette er en trist historie og Paul Moxnes opplevde den helt sikkert slik han forteller. Jeg har ingen problemer med at han nå står fram med den. Men Helsetilsynet har behandlet Moxnes klage og avvist den, sier tilsynslegen til Dagbladet.