Jeg blir sint og frustrert når jeg går igjennom budsjettforslaget som rådmannen i Sør Odal kommune nå har lagt frem. Kamplysten stiger for hvert ord jeg leser. Å komme med slike store kutt i skolesektor og helsesektor som berører stort sett alle innbyggerne i Sør Odal på en eller annen måte er skammelig. I sær når kommunen har bygd et rådhus til flere millioner kroner og som ikke engang inneholder en kultursal eller kinosal som ville ha kommet innbyggerne i kommunen til gode. For meg vitner det om en egotripp og feil bruk av penger fra kommunen sin side. Spesielt når kampen om ny ungdomsskole har pågått i mange år. Jeg må stille spørsmål om hvordan kommunen da har tenkt? Slik jeg ser det har de tenkt på seg selv og sin arbeidsplass. Ikke på kommunens innbyggere og deres beste. Jeg er ganske sikker på at jeg har med meg største parten av Sør Odals innbyggere når jeg hevder at vi, innbyggere, hadde klart oss godt uten nytt rådhus i de neste 10 årene til fordel for bedre skole, læringsmiljø og sykehjemsplasser.
Etter hva jeg har fått opplyst må kuttene i bla grunnskole og helse gjøres for å bygge ny ungdomsskole. Jeg er IKKE i mot ny ungdomsskole fordi det trengs sårt. Den begynte å bli nedslitt den gangen jeg gikk der, for over 20 år siden. Men jeg stiller spørsmål om det er økonomisk forsvarlig å starte byggingen nå, ettersom de har brukt så mye på ”seg selv”. Dette fordi jeg ikke kan se helt hvor mye kommunen mener å spare inn, på å legge ned to skoler med til sammen over 140 elever. Disse elevene må komme seg til skolen, noe som betyr økte transportutgifter. Pr i dag har det blitt betydelige innskrenkninger på hvem som får skoleskyss og ikke, med begrunnelse i å spare penger og at mange strekninger, som ved forrige skole år var trafikkfarlige, er plutselig ikke farlige lenger, i følge kommunen. En avgjørelse som mange av oss setter et stort spørsmålstegn ved.
Neste spørsmål er hvordan skal elevene få plass ved Korsmo skole? Skolen er jo nylig utbygd men fortsatt ikke stor nok for sine egne elever. Plassen blir ikke bedre med enda 140-150 elever til. Da kan jeg ikke se at arbeidsmiljøet til elevene blir ivaretatt, jf opplæringsloven kap. 9. Hvor mye kan kommunen klare å spare inn på nedleggelse av skolene, når resultatet blir at de må bygge ut Korsmo på nytt? Skal vi tillate barneskoleelever å sitte i små, kommelige rom for å innta kunnskap, som ikke er tilpasset undervisning for større grupper, mens det foregår byggeprosjekt rundt dem. Bare for at kommunen har forvaltet våre skattepenger feil? Skal våre barns trygghet, tilhørighet, helse, trivsel og lærling nedprioriteres for at kommunen ikke har klart å se og prioritere sine innbyggeres beste, fremfor å samle sine ”egne” i rådhuset? Hva vil kommunen gjøre dersom vi foreldre går inn for å etablere privatskole i bygda vår. Vi er mange ressurssterke foreldre som ønsker våre barn den beste starten vi kan gi dem med eller uten kommunen i ryggen. Jeg vil bare minne dere i kommunen om at dere er forpliktet til å sørge for at alle barn har “et godt fysisk og psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring”, jf opplærings-lovens § 9a-1.Samtidig som Barnekonvensjonen artikkel 3 pålegger kommunen å vektlegge det som er til barnas beste.
Så var det plassen til SFO. Har Korsmo SFO kapasitet og plass til å ta i mot 60-70 elever til? Antageligvis må de lokalene også bygges ut. Ja, det koster også en del kroner. Har kommunen tenkt til å ta inn de pengene gjennom SFO-prisene så er det vel større fare for at sosial- og trygde budsjettet vokser enormt. Allerede nå er prisene skyhøye i forhold til hva denne tjenesten inneholder, og mange vurderer andre løsninger med tilsyn enn SFO. Og med de forslagene som rådmannen har kommet med nå, vil ingen familie med flere enn et barn ha råd til å ha barna i SFO. Men det er kanskje slik kommunen har tenkt å spare penger? Jo høyer pris, jo færre har råd til å benytte tjenesten, tilslutt legges SFO ned = sparte personal- og driftsutgifter.
Jeg er i det store og hele veldig skeptisk til om kommunen i det hele tatt har utredet dette i det hele tatt. Jeg kan ikke se at de har lagt opplæringsloven kap. 9 og FN’s barnekonvensjon artikkel 3 og 12 til grunnen som de skal når, slike avgjørelser blir vurdert.
Jeg mener Arbeiderpartiet med Ordfører i spissen bør ta til vett og finne andre poster å spare inn på enn skole og helse og føre en forsvarlig politikk og økonomi, slik situasjonen er nå. Hva med å kutte i deres egne rekker, i administrasjonen??? Jeg er sikker på mye kan omorganiseres og effektiviseres der. Det er bra å tenke nytt, men la oss gjøre sørge for gjennomtenkte løsninger som sparer både kommunen og innbyggerne for unødvendig hodebry. Det er sjelden snarveier og lettvinte løsninger lønner seg i lengden. La de som har jobbet og slitt i alle år, og de som er vår fremtid få de ressursene de fortjener. Til slutt vil jeg oppfordre alle innbyggerne i Sør Odal å gi sine synspunkter ovenfor de ”folkevalgte” i kommunen, og vis at vi ikke gir oss uten kamp. Stå på og vis dem hvor skapet skal stå!

Hvordan ville den norske befolkningen reagert om 27 Fremskrittsparti-/ Høyrepolitikere tilegnet seg makten og retten til å velge statsminister og utenriksminister, under et nærmest privat arrangement forbeholdt høyresiden elite i Norge? Tenk deg den tanken.

I disse dager har EU valgt sin første president og utenriksminister, dvs Herman von Rompuy som president, og Cathrine Ashton som utenriksminister.

Det er bare å konstatere at prosessen med å finne frem til en felles presidentkandidat og utenriksministerkandidat har ingen forankring i befolkningen – og dermed velgerne – i EU. Kandidaturene til EUs president og utenriksminister har heller ingen forankring ide enkelte lands partiorganisasjoner. Her har toppene fra høyrepartiene valgt på egenhånd! Slik fungerer demokratiet i EU.
Ved valget til EU-parlamentet tidligere i år, var det bare ca 43,1 % av EUs stemmeberettigede som benyttet seg av stemmeretten – et alarmerende lavt tall.

De velgerne som benytter seg lojalt av stemmeretten i EU, er trolig i hovedsak den rike delen av befolkningen – de som har personlig økonomisk vinning av høyrepolitikk, mens arbeidstakere er større grad er blitt likegyldige. Arbeidstakere og deres fagorganisasjoner blir overkjørt av politikere og de (de høyrestyrte) EU-domstolene i arbeidsrettssaker. Arbeidstakerne ser at politikerne – med støtte av EU-domstolene, traktater og direktiver – driver frem et todelt arbeidsmarked – dvs fremvekst av en ny underklasse. Ungdomsopptøyene i Frankrike for en tid tilbake viser fremveksten av nye underklasser, og at disse menneskene står nærmest uten verdi for EU og EU-politikken. Hva har arbeiderklassen da å tjene på å bruke stemmeretten – på et system og en politikk som gjennom direktiver og traktater som har til hensikt å ytterligere frata dem enda flere rettigheter – støttet av EU-domstolene som åpenbart mp være politiske høyreorienterte.

EU er en konstruksjon styrt av markedsliberalisme, med utspring i New Public Management, det vil si et system hvis formål er å svekke offentlig styring, kontroll og revisjon, samt drive fagforeningsknusing og frata arbeidstakere faglige opparbeidede rettigheter, og rive ned velferd, samt eksisterende fordelings- og utjamningspolitikk. Svekkelsene i pensjons- og stønadssystemer som har gått som en rød tråd i EU-landene seneste årene, innføring av tjenestedirektivet, og EU-domstolenes kyniske fremming av sosial dumping i sine domsavsigelser – er dermed svekkelse av fagforeningsmakt (og tilsvarende øking av arbeidsgivermakt).

Lisboa-traktaten legger til rette for et mer overstatlig EU (reguleringsstat), der medlemslandene vil miste dagens vetorett på en rekke områder. Det vil trolig ha den konsekvens at høyrepolitikken blir ennå mer styrket og forankret. I dag består EU av 26 land som man kan definere at er styrt av høyresidens partier – dvs med en politikk som politisk ligger et sted mellom høyre og Fremskrittspartiets politikk målt etter norsk målestokk. I et slikt system har ikke sosialdemokratiets verdier og forankring noen muligheter til og nå frem. Sosialdemokratiets verdier og forankringer vil bli stoppet av vedtatt av EUs direktiver og traktater.
Sosialdemokratiet i store deler av Europa ligger i dag med brukket rygg. Det er vanskelig å se for seg en snarlig mobilisering og oppbygging av de sosialdemokratiske partiene igjen, slik at det blir et flertall for sosialdemokratisk politikk i Europa, og dermed en mulighet for å reversere den markedsliberalistiske politikken som føres. Bordet fanger EU-landene så sterkt gjennom de vedtatte direktivene og traktatene, at velgerne har store problemer med å se forskjell på høyre- og venstresidens politikk i praksis. Det forklarer i stor grad den lave valgdeltakelsen (43.1 %) ved valget til EU-parlamentet.

EU styres derfor i dag av 27 land, med en politikk som grovt sett kan sammenlignes med den Høyre og Fremskrittspartiet ville ført om de hadde hatt makt i Norge i dag.
Når EU nå valgte president og utenriksminister, så har EU-parlamentet bare 43,1 % av de stemmeberettigede bak seg. Deretter har EU-landene, med 27 mer eller mindre høyreorienterte statsledere i spissen bestemt hvem som skal trone posten som EU president og utenriksminister.
Lenge leve demokratiet (om det er noe igjen av det i EU)!

Dette er historen om en brannmann fra Bergen som gjennom intens maktkamp skulle til slutt bli leder for Fagforbundet og en av de aller mektigste spillerne innenfor arbeiderbevegelsen og LO – en sammensatt og utrolig historie sakset fra Dagbladet i dag – 21.11.2009 Historen om bruk og misbruk av makt i en demokratisk organisasjon!

Den røde edderkoppen

Jan Davidsen.

Ydmyket: — Jan måtte få meg til å trekke meg, sier Rita Lekang om avsettelsen i mai i år. — Det var takk for sist. Foto: John T. Pedersen/Dagbladet
Maktmanøver: — Det var full pott, sa Jan Davidsen etter maktkuppet på LO-kongressen tidligere i år. Rita Lekang ble avsatt, Gerd Kristiansen (t.h.) ble nestleder, og venstresidas makt ble gjenopprettet i LO.Foto: John T. Pedersen/Dagbladet
Måtte bort: — Noen netter våknet jeg og drømte at jeg skulle kastes ned i et stort hull. Da skjelvingene avtok og jeg fikk roet meg, var jeg klar på at dit skulle jeg ikke. Jeg var bevisst på å ikke havne i depresjon, sier Gunhild Johansen om tida etter at hun ble avsatt som nestleder da Fagforbundet ble stiftet i 2003.
Emneord
jan davidsen fagbevegelse magasinet

annonse

• Les Jan Davidsens svar:
– Vi er ingen søndagsskole

«Du kødda med meg en gang. Det gjør du ikke en gang til.»

Jan Davidsen (60) er en av fagbevegelsens aller mektigste. Han hersker over lavtlønte kvinner, og disponerer fagforeningsmidler på nærmere en milliard i året. Nå satser Davidsen på fire nye år på Fagforbundets trone. Mandag åpner landsmøtet i forbundet. Og Jan Davidsen kommer til å bli gjenvalgt. Han får det som regel som han vil.

Det er torsdag 14. mai i år. Klokka er 15.20 og på LO-kongressen i Folkets Hus i Oslo er det klart for valg. Sture Arntzen, leder av valgkomiteen, går på talerstolen. Han retter på brillene, ser ned i manuset, skuer utover den fullstappede salen og begynner å lese. På første rad til venstre for Arntzen sitter Jan Davidsen, arkitekten bak overraskelsen som snart skal komme.

- Valget av nestleder var ikke lett, sier Arntzen fra podiet. – Som likestilte nestledere foreslår vi Gerd Kristiansen fra Fagforbundet og Tor-Arne Solbakken fra Norsk Tjenestemannslag.

Det er musestille i salen. Mange av delegatene vet ikke om de tror det de hører. Gerd Kristiansen? Hvor ble det av Rita Lekang, Fagforbundets mangeårige representant i LOs ledelse?

På første rad tar Jan Davidsen en slurk av den kalde kaffen. Så folder han hendene og ser ned. Fra talerstolen hører han Sture Arntzen si at Rita Lekang har meddelt valgkomiteen at hun ikke tar gjenvalg.

- Det var takk for sist,sier Rita Lekang om ydmykelsen på LO-kongressen.

Ett døgn før valget fikk hun vite at hun skulle bli vraket gjennom LOs presseorgan «Fri Fagbevegelse».

«Du kødda med meg en gang. Det gjør du ikke en gang til», forteller Lekang at Jan Davidsen sa til henne da hun bare noen timer før valgkomiteens innstilling skulle offentliggjøres fikk beskjed om at forbundet ville skifte henne ut.

- Da ble det umulig for meg å fortsette, sier Lekang.

Det er høst. 51-åringen har flyttet fra pendlerleiligheten i Oslo til Bodø, der hun er distriktssekretær i LO, en ordning som kom i stand da jobben i Oslo plutselig forsvant. Ordningen innebærer at Davidsens forbund betaler en halv prosjektlønn til Bodø-kontoret, LO resten.

Rita Lekang, som ble valgt inn i LO-ledelsen i 1997, har vært gjennom en tøff periode. I politisk sammenheng skal hun aldri ha blitt mer sveket, men hun har stått han av, som de sier nordpå.

- Det verste var at avgangen min ble avgjort i full fart bak sceneteppet i Folkets Hus. Jan måtte få meg til å trekke meg. De siste fire åra følte jeg at jeg satt i LO-ledelsen mot hans vilje, sier Lekang.

Jan Davidsen var en av dem som trakk i trådene da Gerd-Liv Valla gikk til topps i LO og erstattet Yngve Hågensen i 2001. Bakgrunnen var en langsiktig plan om å overta ledelsen i LO og påvirke Arbeiderpartiet til å føre en mer venstrevridd politikk.

Både Davidsen og Valla var, sammen med blant andre Trond Giske, med i et nettverk av radikale Ap-folk som hadde sitt utspring på nei-sida i EU-kampen i 1994. Med Davidsen på laget la LO-leder Gerd-Liv Valla all sin tyngde i å skifte ut Bondevik-regjeringen med Stoltenberg i 2005. Fattigdomskampen, gode velferdsordninger og sykelønn var et felles prosjekt.

Men under overflaten i LO ulmet motsetningene mellom den såkalte venstre- og høyresiden i Arbeiderpartiet. Vallas lederstil sendte henne ut av LO etter Yssen-saken, som eksploderte i media i januar 2007. Valla ble beskyldt for å ha mobbet Ingunn Yssen, daværende leder av LOs internasjonale avdeling. Jan Davidsen, en av Vallas trofaste støttespillere, likte dårlig det han gjerne omtalte som «Gucci-dommen». En intern granskning foretatt av Fougner-utvalget konkluderte også med at andre følte seg dårlig behandlet av Valla. En av dem var Rita Lekang.

- Det var full pott, sa Davidsen etter maktkuppet på LO-kongressen i år. Han hørte ikke på dem som mente at behandlingen av Lekang var alt annet enn verdig av LO. Ren mobbing og henretting, ble det sagt fra talerstolen.

Da Per Østvold i Transportarbeiderforbundet fikk ordet, antydet han at vrakingen av Lekang kunne ha andre motiver, nemlig ledervalget på landsmøtet i Fagforbundet nå i november. Alt lå an til at nestleder Gerd Kristiansen skulle overta. Nå ender LO-kuppet med at Davidsen selv fortsetter, 19 år etter at han ble valgt inn i toppledelsen for første gang.

Jan Davidsens fagforeningskarriere skjøt for alvor fart etter den tre uker lange kommunestreiken i 1992. Forbundsleder Liv Nilsson var syk, og Jan Davidsen ble streikegeneral. Da Nilsson døde av kreft i juli 1994, rykket nestlederen og brannmannen fra Bergen opp. På neste landsmøte ble han valgt til leder for det kvinnedominerte fagforbundet, og siden har ingen kunnet true denne posisjonen. En ny bestemmelse som ble laget da Fagforbundet ble dannet av det gamle Norsk Kommuneforbund og Helse- og sosialforbundet for seks år siden, fjernet aldersgrensene. Det betyr at Jan Davidsen, som kunne ha sagt takk og farvel da han fylte 58 år, likevel fortsetter.

Davidsen er en bakspiller, en mange fagforeningskolleger betegner som en edderkopp. Han liker seg best i uformelle sammenhenger og inviterer gjerne på middag på forbundets regning. Bakkanalene er i tråd med hans strategi. Når han dukker opp i media, er det gjerne i form av pressemeldinger.

Jan Davidsen avgjør mye på kammerset. Han lar gjerne nære medarbeidere og fortrolige fronte vanskelige valg. Slik var det da SV’er Gunhild Johansen, tidligere første nestleder under Davidsen, skulle bort og ble avsatt på Fagforbundets stiftelsesmøte i juni 2003.

- Var Gunhild Johansen så truende at det ble nødvendig å ty til nystalinistiske maktgrep for å fjerne henne, spurte Thorvald Steen og Are Saastad i Gaustadklubben i en kronikk i Dagbladet samme høst. De to tror at det ikke er SV-medlemskapet, men Gunhild Johansens kamp for å frigjøre forbundet fra Arbeiderpartiet og hennes kamp mot sykehusreformen som plutselig gjorde henne uspiselig for fagforeningskameraten Davidsen. Gunhild Johansen mener det var flere forhold som spilte inn.

- Den som skal lede LOs største forbund må ha riktig partibok. Jeg ble oppfattet som en mulig lederkandidat etter Jan Davidsen da han allerede i 1998 signaliserte at han skulle trekke seg i 2002. Det var helt klart et problem for noen, og jeg fikk stadig høre at jeg måtte bort. Metodene som ble brukt for å fjerne meg, synes jeg ikke er fagbevegelsen verdig, sier Johansen til Magasinet.

- Å bli vraket ved valg er en del av spillet. Å ikke gjennomføre demokratiske valg hører ingen steder hjemme, presiserer hun.

Jan Davidsen kan være varm og inkluderende, sier den avsatte nestlederen.

- Men også kald og avvisende, som om han har en av-og-på-knapp. Fra jeg ble valgt i 1994 jobbet Jan og jeg nært og godt sammen i ledelsen. Men allerede høsten 1999 ble det stadig mer tydelig at han ikke lenger ville ha meg med videre, uten at han ville fortelle meg hvorfor. Det var tre år til neste landsmøte. Den langsiktige strategien gikk ut på å bryte meg ned. Dette fikk han god hjelp til fra et par av sine nærmeste våpendragere. Jeg brukte mye energi på å holde meg oppreist, sier Johansen.

- Til tross for gode skussmål fra andre tillitsvalgte, kolleger og forhandlingsmotparter, framstilte Jan Davidsen meg som vanskelig å samarbeide med. Det er en anklage det er nesten umulig å forsvare seg mot, sier Johansen og ser seg stjålent omkring der vi sitter innerst i et hjørne i cafeen. Det er ikke lett å snakke om dette selv etter så mange år.

- Beskyldningene mot meg ble stadig mer absurde. Jeg fremmet landsstyrets forslag om sykehusreformen på LO-kongressen i 2001. Det ble framstilt som illojalt, som om jeg ville rasere de kommunale pensjonsordningene. Jeg fikk høre at jeg planla å stille opp mot Jan i 2002. Tiltakene mot meg vakte oppsikt. Blant annet ble jeg fjernet fra kvinnekomiteen i Internasjonalen for Stat og Kommuneansatte (ISKA), der Jan er visepresident, selv om de ønsket meg som president. Det hele eskalerte i et mislykket forsøk på å kaste meg på landsmøtet høsten 2002. Etter dette sa Jan ofte at han var forbannet på landsmøtet «som ikke hadde gjort jobben sin». Han hadde fått problemer med kabalen.

På stiftelseslandsmøtet til Fagforbundet i juni 2003 ble det ikke tatt noen sjanser. Det ble ikke gjennomført ordinære valg, og Gunhild Johansen måtte dra hjem uten så mye som en liten takk etter ni år i forbundets ledelse og 19 år totalt i forbundets tjeneste.

- Via en ansatt fikk jeg beskjed om å ringe vaktmesteren for å rydde kontoret på kveldstid. Jeg benyttet meg ikke av tilbudet. Det var tydeligvis veldig farlig at jeg i det hele tatt viste at jeg eksisterte. Mange år etter dette ville gamle tillitsvalgtkolleger helst at vi skulle møtes på steder langt unna forbundet. De var redd for konsekvensene for egen arbeidssituasjon hvis noen nevnte at de hadde kontakt med meg.

Gunhild Johansens advokat ville møte Jan Davidsen. Det fikk han ikke.

- Jan sa til avisene at han skulle møte meg når avtalen var på plass. Det er seks år siden nå, men han har ennå ikke tatt kontakt og kommer neppe til å gjøre det heller. Det er like greit.

Avtalen innebærer at Gunhild Johansen opprettholder ansettelsesforholdet til forbundet uavbrutt fra 1984. For tida har hun permisjon fra Fagforbundet for å være varaordfører i Tromsø.

Jan Davidsen har et stort og mektig nettverk, og han pleier det godt. Pengene sitter løst, men ikke riktig så løst som før. De overdådige hotellrommene er byttet ut med en mer moderat standard. Men Fagforbundet har rause bolig- og hjemreiseordninger. Forbundet har investert i romslige leiligheter i Pilestredet Park og på Grønland. Jan Davidsen har gratis bolig og hjemreiser.

Davidsen har en bevisst strategi om å bygge allianser. Han sitter i sentralstyret i Ap, og er styremedlem i A-pressen, der forbundet også er aksjonær. Han er styreleder i alliansen «For velferdsstaten» og tankesmia «Norge 2015» med nettstedet Res Publica. Davidsen er en av initiativtakerne til den radikale tankesmia, som han har forsynt med Fagforbundets penger. «Norge 2015» består av forskere, politikere og representanter fra organisasjons- og næringsliv som ønsker debatt om Norges veivalg. Tankesmia ble etablert som en motvekt mot høyrekreftene, og nettverket la planer for en ny politisk kurs ved valget i 2005.

Med i nettverket er blant andre tidligere Ap-statsråd Hallvard Bakke, tidligere statssekretær i Ap Bernt Bull, tidligere stortingsrepresentant for Ap Britt Hildeng, professor Erik Reinert, advokat Ingjald Ørbeck Sørheim, førsteamanuensis Bent Sofus Tranøy, tidligere fagforeningsleder Rolf Utgård og NORISS-leder Jon Bingen, går det fram av hjemmesida deres.

Også NORISS (Norsk Institutt for Strategiske Studier), som gikk fra å være en stiftelse til et aksjeselskap i juni i år, har mye å takke Jan Davidsen for. Tidligere Telenor-sjef Tormod Hermansen er styreleder i det som skal være et frittstående og uavhengig forsknings- og utredningsinstitutt og kompetansesenter. Davidsen selv er varamedlem. Av årsmeldingen til Fagforbundet fra 2008 framgår det at NORISS har fått et lån på rundt 2,6 millioner kroner av forbundet.

Under Davidsens ledelse har forbundet gitt millionbeløp til gode formål. I januar fordømte Fagforbundet Israels terrorbombing i Gaza og ga 500000 kroner til Norsk Folkehjelp. I pressemeldingen fra 8. januar i år berømmer forbundet utenriksminister Jonas Gahr Støres initiativ om å være i nær kontakt med Hamas. Davidsen har også brukt store summer på tankesmia Manifest. Manifest Senter for samfunnsanalyse finansieres gjennom en abonnementsordning for organisasjoner og enkeltpersoner. Fagforbundet er den største bidragsyteren. Det var også Fagforbundet som bladde opp 500000 kroner da Manifest Analyse ble etablert.

Stiftelsen Manifest ble opprettet av Sosialistisk Ungdom, Rød Ungdom og Rød Front i 2003. Nå markedsfører stiftelsen seg med at den vil levere fakta og analyser som venstreengasjerte mennesker trenger i sitt politiske arbeid. Jan Davidsen trekker gjerne fram publikasjonene til Magnus E. Marsdal i Manifest, blant annet under valgkampen i høst.

Under Jan Davidsens styre har også Fagforbundet blitt storaksjonær i Klassekampen. Til tross for en del motforestillinger blant medlemmene, støttet et enstemmig forbundsstyre oppkjøpet på 13 prosent til en pris av 3,5 millioner kroner. Tidligere AKP-leder Pål Steigan representerte AKP i forhandlingene mellom partiet, forlagene Pax og Oktober, Fagforbundet og Klassekampens venner. Etter forslag fra Fagforbundet ble NORISS-vennen til Jan Davidsen, Jon Bingen, styrerepresentant.

Jan Davidsen betaler gjerne forskere som har hjertet sitt på venstresida. FAFO og Forskningsstiftelsen DeFacto, som blant andre har tidligere konserntillitsvalgt i Ringnes Stein Stugu og tidligere journalister i Klassekampen i stallen, blir hyppig brukt av Fagforbundet. Daglig leder er Roar Eilertsen. Eilertsen ble også styreleder i Klassekampen etter at Fagforbundet kom inn på eiersida. Fagforbundet har også en samarbeidsavtale med Norges Naturvernforbund. Det har sponset salgsvogna til Ole Kopreitan i «Nei til Atomvåpen». Og forbundet var med og arrangerte 70-årsdagen til Kopreitan i Folkets Hus. Allerede midt på 90-tallet ble det etablert tett kontakt mellom Per Olaf Lundteigen og Davidsen.

Flere millioner går ut av fagforeningskontoen hvert år til støtte for alt fra Nei til EU, Attac, Fattig-Norge, Handelskampanjen, SV og SP pluss Det Norske Arbeiderparti. Ifølge Fagforbundets egne tall fikk Arbeiderpartiet 3,5 millioner kroner i valgkampstøtte, mens en samarbeidsavtale i Davidsens hjemby med Bergen Røde Kors Sykehjem har gitt sykehjemmet 1,5 millioner kroner.

Da Dagens Næringsliv i mai 2008 hadde et toppoppslag der Fagforbundet ble karakterisert som venstresidens store velgjører, rykket redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen ut og hyllet forbundets engasjement.

«Ettersom Fagforbundet er en av Klassekampens eiere, er vi kanskje ikke den rette til å karakterisere forbundets rolle i slike spørsmål, men vi våger oss likevel til å hevde at Fagforbundets brede engasjement bør være et forbilde for hele fagbevegelsen», skrev Braanen.

Det er ingen hemmelighet at Jan Davidsen også har temperament. Han kan bli rasende hvis det ikke går hans vei. Når han ringer og lurer på hva som skjer, forteller mange at det føles ubehagelig, ifølge Magasinets kilder. Davidsen har mange til å jobbe for seg, og behersker bakrommet godt. Det er sjelden referat fra møtene. Lite eller ingen motstand. De som står opp mot forbundsledelsen risikerer å selv bli dolket i ryggen, ifølge Magasinets kilder. Og når lønna er to til tre ganger høyere enn de tillitsvalgte ville ha fått i en vanlig jobb i det sivile liv, velger de fleste å holde kjeft. Det er ubehagelig både for ansatte og tillitsvalgte å ikke være på lag med Jan.

De som har falt i unåde har sluttet.

En av dem er Johnny Daugstad.

Han kom inn i Fagforbundet da to fagblad ble slått sammen etter fusjonen mellom Helse- og sosialforbundet og Kommuneforbundet for seks år siden. Fagforbundet hadde vedtatt at medlemsbladet skulle redigeres etter Redaktørplakaten.

- Det var forutsetningen for at jeg kunne påta meg jobben som ansvarlig redaktør, sier Daugstad.

Han kunne også støtte seg på nestleder Tove Stangnes, tidligere leder i NHS, som var en prinsipiell tilhenger av redaktørplakaten. Situasjonen forandret seg raskt etter at Stangnes ikke tok gjenvalg 2005. På landsmøtet hadde det vært en stor diskusjon om Fagforbundets tilknytning til Arbeiderpartiet. Fagbladet laget en større sak som belyste ulike sider ved dette samarbeidet. Da ble det bråk. Redaktøren ble bedt om ikke å trykke artikkelen, noe han nektet.

Dette var ikke første gangen Davidsen blandet seg inn i redaksjonens arbeid. På et møte med redaksjonen i Arena et par år før sammenslåingen med NHS skal han ha sagt: «Jeg betaler ikke 18 millioner kroner i året til et fagblad som tupper meg i ræven.»

I en debatt på Fagforbundets landsstyremøte skal han ha sagt: «I Kommuneforbundet hadde vi redaktørplakaten og det var helt greit, men det er jo slik at det er forbundets blad. Selv måtte jeg en gang egenhendig stoppe en artikkel som omhandlet valgkomiteens innstilling. Det skulle tatt seg ut om Fagbladet skulle trykke den.»

I forbindelse med kommunevalget i 2007 samarbeidet Daugstad med Barth Tholens i tidsskriftet «Sykepleien» om en stor MMI-undersøkelse om kvaliteten på tjenestene i eldreomsorgen. Davidsen skal ha blitt rasende, og ga beskjed om at saken ikke skulle på trykk.

- Jeg ble pålagt å la være å stille i møte med NRK Dagsnytt sammen med Tholens, hevder Daugstad.

Han deltok likevel. Undersøkelsen ble en av toppsakene i NRK dagen etter, og det ble en viktig valgkampsak.

Da valget var over, skal Davidsen ha trumfet gjennom et vedtak i forbundsstyret om å slå sammen redaksjonen og informasjonsavdelingen. Informasjonssjefen skulle bli redaktørens nærmeste overordnede. Dette førte til en opprivende strid, der Davidsen til slutt måtte gi seg. Fagbladet ble ikke underlagt informasjonsavdelingen, og redaktørplakaten skulle fortsatt gjelde. For Daugstad var imidlertid tida ute. Davidsen slo fast at han ikke lenger hadde tillit til redaktøren. I august i fjor fikk Daugstad et tilbud han syntes var greit, og sluttet. Men problemene var ikke over.

En arbeidsmiljøundersøkelse fra juni 2008 viste at folk ble syke, og mistet søvnen. Om konflikten rundt Fagforbundets medlemsblad het det i undersøkelsen: «Konflikten går på helsen løs for de ansatte». Bedriftslegen framholdt at arbeidsmiljøundersøkelsen hadde avdekket en alvorlig situasjon som måtte tas på alvor.

«Gir du den mannen makt, så gir han den aldri ifra seg», skal tidligere forbundsleder Liv Nilsson ha sagt om Jan Davidsen, ifølge Magasinets kilder. Nå lurer mange på om Gerd Kristiansen ble kuppet inn i LO-toppen for at Davidsen selv kan bli gjenvalgt og fortsette.

- Tilfeldighetene ville det sånn. Jeg skulle gjerne ha ført Fagforbundet videre. Selv stilte jeg som betingelse for å bli valgt inn i LO at Jan skulle fortsette, sier Gerd Kristiansen.

Når Jan Davidsen vil fortsette er det ingen grunn til å velge noen andre, mener hun. Kristiansen forteller at Davidsen har sin egen måte å jobbe på.

- Jeg opplevde ofte at vi tillitsvalgte kom til dekket bord. Jan hadde gjort et forarbeid. Han er en bakspiller og har nettverk og kontakter langt utover det noen andre har. Han er flink til å snakke med folk og tilrettelegge uten å bruke formelle kanaler. Jan er en strateg og en kjempedyktig politiker som får til ting i det offentlige rom, sier Kristiansen.

- Men der er han sjelden?

- Han er i det offentlige rom når det er nødvendig. Det har jeg stor respekt for.

- Det gikk rykter om at han ville bli kvitt deg?

- Alt som er sagt om det er direkte latterlig, sier Kristiansen bestemt.

Tilbake på LO-Kongressen torsdag 14.mai. Vrakingen av Rita Lekang får fram hard skyts fra talerstolen.

- Kjære Fagforbund. Det er tydelig at dere er misfornøyde med egne folk. Men dere behøver ikke å henrette dem likevel.

Per Østvolds stemme runger utover en fullstappet sal.

På første benk oppdager Jan Davidsen litt rusk på jakkekragen. Så reiser han seg:

- Da flere sa at de ville ha en kvinnelig nestleder i LO, måtte vi ta en runde med oss selv. Gerd er vår første nestleder, og ligger i kjømda til å overta. Delegasjonen i Fagforbundet er opptatt av mann og kvinne. Det er helt sikkert at det er mange meninger om denne valgprosessen i LO, men det er denne valgmåten vi bruker. •

Kilder: Skriftlige notater, rapporter og oversikter, ulike årsregnskap, presseklipp og hjemmesider. Åpne og anonyme samtaler.

Tidvis er det interessant å følge med på bloggene og hjemmesidene til politiske motstandere. Arbeiderpartiets hjemmeside, og hva de fremholder som “Aktuelt”, er særlig interessant akkurat nå.

Det som er aktuelt hos Ap er at gutta (partiets tre musketerer Jens, Jonas og Johansen) har vært på tur.

Jens har våknet og oppdaget at Valla har sluttet i LO. Han trenger ikke lenger å være redd for en ny runde med grisebank hvis han prøver å gjøre noe med at alt for mange nordmenn i lever på velferdssamfunnet i stedet for å jobbe. Derfor dro han til LOs kartellkonferanse på Gol og fortalte dem at han er bekymret og at han vil nedsette en komite.

Johansen var også på Gol for å fortelle dem om sine visjoner for 2029. Hans visjoner var – kort fortalt – at Norge har et problem med sykefraværet, at verden har store miljøutfordringer at hans politiske motstandere har feil svar på begge disse utfordringene. Hvilke svar han og Ap har er en godt bevart hemmelighet. Hans visjoner er en enda bedre bevart hemmelighet.

Jonas har vært på EØS-møte i Brussel, og twitrer “møte over, norge reiser ut mens resten av europa reiser inn”. Surprise. Kanskje han skulle skrive en ny bok om norsk utenrikspolitikk? En hvor Norges forhold til EU er med?

Biodiesel er ikke nevnt. Ikke av Jens. Ikke av Jonas. Ikke av Johansen når han snakker til LO om miljøutfordringer.
Det er ikke “Aktuelt”. Den saken er jo avgjort.
Riktignok har ikke Stortinget bestemt noe ennå, men Ap har bestemt seg.
Og da er jo et stortingsvedtaker jo bare en formalitet?

At regjeringen vil fjerne fritaket på autodieselavgiften på biodiesel har skapt debatt de siste dagene. Regjeringens forslag har to gode begrunnelser. For det første så er det mange innvendinger mot førstegenerasjons biodiesel sett i ett bærekraftig perspektiv. Det internasjonale panelet for bærekraftig utvikling under FNs miljøprogram la nylig frem en urovekkende rapport om biodrivstoff. Ifølge rapporten vil den forventede økningen av jordas befolkning på rundt 40 prosent føre til et kraftig press mot landressursene for å produsere nok mat. Mat er som kjent allerede i dag en mangelvare. Klimaendringene, som ekstremvær og økt vannstand, vil dessuten øke presset ytterligere fordi produktiviteten i jordbruket vil gå ned. Rapporten peker også på den mulige negative klimaeffekten med å gjøre naturlige landarealene som skog og kratt om til areal hvor man dyrker produkter for biodiesel. Dette er også grunnen for at AP sier nei til ”mat på tanken”. Det avgiftsfritaket vi har hatt i Norge skiller ikke på hvor råstoffet kommer fra eller fra hvilke produkter det er laget av. Altså er det et lite treffsikkert virkemiddel som vil bidra til å opprettholde en biodieselproduksjon basert på produkter dyrket fram i matjord.

Det andre argumentet for avgiftsendringen er at også biler som går på biodiesel forårsaker bilulykker, køer, veislitasje og støy. Det er derfor ikke rimelig å ha fortsatt fritak for denne delen av veiavgiften. Regjeringen foreslår fortsatt fritak på CO2-avgiften for biodiesel slik som det er i dag.

Regjeringen har også to andre virkemidler for å sikre økt bruk av biodiesel. Det ene er omsetningspåbudet som ble innført i april i år. Dette pålegger et minimum av innblandet biodiesel også i ”vanlig” diesel. Innblandingsdelen er tenkt økt etter hvert slik at andelen biodiesel i Norge vil øke. Det siste virkemiddelet er helt i trå med FNs anbefaling for å øke styresmaktenes innsats for å utvikle 2. generasjons biodrivstoff. I første omgang har regjeringen satt av 100 millioner til dette i neste års budsjett.

Det er ingen grunn til bombastisk å slå fast at vi med denne avgiftsendringen vil ødelegge for en økt biodrivstoffandel i tiden framover. Tvert imot er forslaget, som ble lagt fram av daværende finansminister Kristin Halvorsen, i tråd med en bærekraftig utvikling som vi moralsk står inne for.

Er det noen der ute som sitter på opptak av kvalifiseringskampen mellom Kongsvinger og Sarpborg 12-11.2009 på Gjemselund og har mulighet for å kopiere et eksemplar. Ta kontakt med meg på 92268819 så blir vi enig om en kompensasjon.

var gær artig at kil rykket opp:)mein hær me å oppdatere å skrive om litt are ting å….skjer litt meir ein lerkule speinning i distriktet å.