Kommunikasjonsbyrået Geelmuyden.kiese krever ca 740.000 kroner for oppdrag som medierådgiver for styrerepresentant i Aker Holding – Berit Kjøll. Er det mulig? Dette må være en overprising som man har vansker for å tro at er sann.

Berit Kjøll burde selvsagt ha klarert med sine oppdragsgivere (Røkke/ evt. Staten) før hun konsulterte seg med kommunikasjonsbyrået, men når Kjell Inge Røkke bruker sine medierådgivere/ korps av medarbeidere – så er det helt naturlig at Berit Kjøll også må få anledning til det. Noe annet ville vært helt urimelig i en slik med den medieinteressen den fikk.

Ser da at Fremskrittspartiets Ulf Leirstein er ute og mener at det er helt urimelig at skattebetalerne skal betale denne regningen. Leirstein mener videre at når man er statens representant i et stort selskap, og da må man forvente at vedkommende klarer å redegjøre, også overfor media, for hva vedkommende har gjort.
Det ville vært et rått parti for å si det mildt – men ”rått parti” er jo en del av den allmenne politikken i Fremskrittspartiet.

Men at kommunikasjonsbyrået Geelmuyden.kiese krever ca 740.000 kroner for en slik jobb er jo totalt urimelig, dvs en døgnpris på ca 16 500.- (over 6 1/2 uke)viser en grådighetskultur som ikke er sann.
Det sier ikke Fremskrittspartiet noe om (selvsagt) – det virker som om grådighetskultur er en del av partiets kultur!

En dom fra Stavanger konkluderer med 60 dagers betinget fengsel, og en bot på kr. 80 000.- (Aftenposten 30.07).
Svart økonomi og svart arbeid er blitt et betydelig samfunnsproblem, og det undergraver velferdsstaten og viktige rettigheter i blant annet folketrygden for de som utfører arbeidet. Det er bra at det endelig blir tatt tak i dette problemet rettslig.
Ofte er slike oppdrag med svart arbeid et stort problem i forhold til sosial dumping også i den forstand at når oppdragsgiver ikke oppgir inntekter, så får arbeidstakeren en lavere timesats enn hva vedkommende eller ville fått – mot at det ikke innebrettes blant annet skatt og arbeidsgiveravgift.

Et annet problem er at dersom det ikke settes en stopper for utviklingen av svart arbeid/ sosial dumping, blir det vanskeligere for seriøse aktører å få oppdrag. Vi kan ikke ha et system hvor de redelige aktørene straffes mens de uredelige går fri gjennom å ikke reagere.

Et annet problem at mange virksomheter krever såkalte ”håndpenger”. Det vi si at virksomheten leverer inn et anbud – ofte lavt kalkulert i den hensikt å få oppdraget – men hvor eierne å få et beløp som utenfor kontraktbeløpet (håndpenger”). Her taper det offentlige – for det offentlig har ingen muligheter til å utbetale penger svart – slik det kan skje i det private.
Dette er en sak som er vanskelig å bevise – for ingen vil jo stå frem og innrømme en slik praksis. Men det er påfallende at når sykehuset på Lillehammer tillyste et oppdrag på ca 100 mill kr – mens det ennå var oppgangstider i bransjen – så var det ingen som leverte inn anbud. Og det enda til at det å få oppdrag fra det offentlige er den sikreste oppdragsgiver en virksomhet kan få. Forklaringen fra folk i bransjen var at så lenge det var byggeoppdrag nok å få, så valgte man bort offentlige aktører fordi de ikke kan betale ”håndpenger”.

En honnør til myndighetene (påtalemyndighetene) og den rød-grønne regjeringen for at det nå endelig skjer noe i kampen mot svart arbeid og svart økonomi på en slik måte som dommen fra Stavanger.

Det hører med til historien at dommen i Stavanger er anket til lagmannsretten, fordi påtalemyndigheten mener at denne type lovovertredelse bør straffes hardere, med ønske om ubetinget fengselsstraff.

Karin Andersen vil ikke bygge ut ren og CO2¬-nøytral vannkraft i Einunndalen i Folldal. I stedet vil hun heller fortsette å importere sterkt forurensende kullkraft fra Tyskland og Polen. Nok en gang viser hun dobbeltmoralen i SVs klima-politikk.

Det er jo ikke første gang at SV mener noe i mediene om klima og miljø, for så å stemme for noe helt annet når sakene kommer til behandling. Alle husker at SV krevde CO2-rensing fra første dag dersom det skulle bygges gasskraftverk på Kårstø. Senere gikk partiet bort standpunktet om CO2-rensing.

Sist uke siden dro Karin Andersen med seg Hedmarks-mediene til Folldalen for å fortelle at hun var mot vannkraftutbygging i Einunndalen. Denne gangen var det visst nok dyrket mark som bekymret SVs stortingsrepresentant.

Men det er her Karin Andersen og SV viser sin dobbeltmoral i miljøpolitikken. Både Andersen og hennes partifeller har tidligere tatt til orde for fornybar energi og løftet frem vindmøller som et alternativ til gasskraft og kullkraft.

Dersom vi skal ta SV for hva de sier, betyr det at for å få til en like stor energiproduksjon i Einunndalen (57,5 Gwh) ved hjelp av vindkraft må man bygge 150-200 møller. Det ville så fall bety store naturinngrep og at enda større områder med dyrket mark ville blitt beslaglagt.

Fremskrittspartiet er for en utbygging av vannkraft i Einunndalen fordi dette gir økt tilgang på ren energi, og større energitilgang gir folk lavere strømpriser. At SV ikke er for billigere strøm var jeg klar over, men jeg trodde at SV også ville ha mer CO2-nøytral kraft. Ved å si nei til kraftutbygging i Einunndalen vil SV fortsette å importere kraftig forurensende strøm fra kullkraftverk i Polen og Tyskland.

Karin Andersen glemmer at det nettopp er kommunene som tjener store penger på kraftutbygging. Penger som SV i landets kommunestyrer elsker å bruke. Jeg har aldri hørt om en SVer som vil selge kraftaksjer eller sette kraftpenger på bok. Men jeg har hørt en rekke SVere som vil ha mer kraftinntekter i kommunekassa for å bruke dem på gode og dårlige formål.

Hvordan vil Karin Andersen skaffe mer penger til kommunekassa om kommunen ikke skal få muligheten til å sikre seg økte kraftinntekter? Sannsynligvis skal hun gjøre dette ved å skattelegge innbyggerne i Folldal og Nord-Østerdalen enda kraftigere.

Fremskrittspartiet er enig med fylkestinget som har sagt ja til kraftutbygging. Her slår man flere fluer i en smekk; Vi får mer CO2-nøytral energi, kommunen får økte kraftinntekter og flere arbeidsplasser kan skapes.

Lars Joakim Hanssen
Stortingskandidat Hedmark FrP

Det er gledelig at den rød-grønne regjeringen arbeider målrettet i forholdet til den maritime næringen. Dagens Næringsliv presenterer i dag (29.07) at Nærings- og handelsdepartementet siden 2007 har lagt frem en ny strategi for denne næringen.

Det er nå kjent at Kristian Siem flytter 24 offshoreskip hjem til Norge. I tillegg forhandler Regjeringen med John Fredriksen som også vurderer flere av sine skip til Norge.

Dette må være signaler som står i meget sterk kontrast til hva Fremskrittspartiet og Høyre har utbasunert de siste dagene i mediene om utflagging av kapital, i tilknytning til Stein Erik Hagen oppslag – som vil flytte mesteparten av formuen sin ut av landet. Det viser seg altså at den rød-grønne regjeringen ikke fører en ”næringsfiendtlig politikk” – slik Høyre og Fremskrittspartiet sier, men viser handlekraft!

Det er slike handlekraftige regjeringer norske arbeidstakere og trygdede trenger også i kommende Stortingsperiode (2009-2013), for å sikre et fortsatt velferdssamfunn! La den rød-grønne regjeringen få fortsette!

Man skulle tro at politikere etter 12 år på Stortinget kunne klare å forholde seg til sannheten og innrømme feil. I et svarinnlegg i Glåmdalen nekter Karin Andersen for at det er blitt 10.000 flere fattige under den rødgrønne regjeringen.

Andersens partileder Kristin Halvorsen har innrømmet det. Ja, til og med Jens Stoltenberg har innrømmet at fattigdommen har økt under hans regjering.

Det blir litt skoledebatt-preg over innleggene til Karin Andersen; alt man konfronterer henne med benekter hun. Uansett hvor sterkt man kan dokumentere det.

La nå velgerne bedømme seg. På denne linken kan både Karin Andersen og andre lese, svart på hvit, at antall fattige er blitt langt flere under den rødgrønne regjeringen: http://aftenbladet.no/innenriks/politikk/article636821.ece

I artikkelen kan man lese følgende: ”Mens mange tjener mer, øker antallet fattige. De rødgrønne har nå adoptert Bondevik II-regjeringens definisjon av fattigdom. Etter den levde 185.000 i fattige husholdninger i 2005, mens tallet var drøyt 196.000 året etterpå.”

Bestrider du fortsatt dokumentasjonen fra Statistisk sentralbyrå, Karin Andersen? Eller kan du være så ærlig å innrømme at dere tok munnen for full når dere skulle avskaffe fattigdommen med et pennestrøk?

FrP mener det er viktig å bekjempe fattigdom. Vi ser at fattigdommen brer seg blant større grupper. Vi mener fattigdommen kan bekjempes blant annet ved å senke skatter og avgifter, og særlig avgifter på ”vanlige” forbruksvarer som blant annet strøm og matmoms. Dette er avgifter som rammer fattige hardest.

Samtidig har FrP foreslått å øke pensjonene. I altfor mange år har landets pensjonister seilt akterut, fordi Stortinget ikke har ønsket å regulere pensjonene i forhold til pris- og inntektsutviklingen i samfunnet.

Lars Joakim Hanssen
Stortingskandidat Hedmark FrP
Twitter: LarsJoakimH

Det er viktig for et moderne samfunn å ha visjoner og sette mål for fremtiden! Men visjoner og mål har en kostnadsside, en kostnad som må deles av samfunnsfellesskapet. Noen, spesielt de som er vel formuende og rike, er ikke villig til å dele fellesskapets kostnader etter evne på like vilkår som norske arbeidstakere. Disse rike personene sponser i disse dager Fremskrittspartiet – fordi de ikke vil være med å ta sin del av samfunnsansvaret og velferdssamfunnet.
Historisk – nå som før – er høyresidens partier kun ute etter “løft og utvikling” for de rike på bekostning av arbeidstakere og andre grupper som har lite fra før av. Markedsliberalistenes kamp for å fremskaffe en ny underklasse gjennom bruk av anbud, privatisering og konkurranseutsetting, for derigjennom å tvinge frem sosial dumping på arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår – viser nettopp det. Det arbeidstakere trenger er trygge arbeidsplasser og et godt arbeidsmiljø!

Ønsketenkning er en ting – realiteten er en annen. Også Fremskrittspartiet har en realitet de må forholde seg til. Når Fremskrittspartiet svekker inntektssiden til det offentlige, gjennom skatte- og avgiftslette (først og fremst til de rikeste), så blir det ikke penger igjen til alle (de mange) lovnadene Fremskrittspartiet fremmer. Noen må betale for Fremskrittspartiets lovnader også dersom forslagene realiseres. Når de rike, jf Fremskrittspartiet syn ikke skal bidra til samfunnets spleiselag på samme nivå som andre, så blir det ingen annen til å betale for Fremskrittspartiets lovnader enn arbeidstakerne og trygdede. Det betyr høyere egenandeler for brukerne – noe som særlig vil ramme de som har minst fra før av. Fremskrittspartiets politikk er kort og godt ikke egnet for arbeidstakeres og trygdedes lønnsnivå.
Summen av Fremskrittspartiets mål og økte kostnader med å realisere sine lovnader, samtidig som det offentliges inntekter svekkes, viser med all tydelighet at Fremskrittspartiets egentlige mål er å knuse velferdssamfunnet! Det rammer ene og alene arbeidstakere og trygdede!

I Fremskrittspartiets program står det svart på hvit, sitat: ”(Fremskrittspartiet vil) jobbe for lavere skattenivå for arbeidstakere, pensjonister og bedrifter”. Det betyr at dersom det blir en realitet at alle skal bidra mindre med skatter, så blir det mindre penger som det offentlige kan bruke på velferdstilbud for brukerne.
Selv om Fremskrittspartiet svart på hvit skriver at de vil svekke de offentlige inntektene, så vil de – som nevnt – samtidig øke de offentliges utgifter, noe som henger verken på greip eller spade. Det synliggjøres i Fremskrittspartiets program ved at de vil ”styrke sykehusenes økonomi, styrke kommunenes økonomi, sørge for økte offentlige investeringer til veier, bygninger, utstyr (skoler, sykehus osv)”. I tillegg fremmet Fremskrittspartiet en et forslag om likelønn/lavlønnsforslag 1. mai år – uten å vise til økonomisk inndekning av forslaget. Summen av disse lovnadene vil koste mange milliarder mer i utgifter for fellesskapet (og hvor de rikeste skal skjermes fra å bidra).
Hvor har Fremskrittspartiet tenkt å hente alle disse pengene fra? I Fremskrittspartiet tror man visst at det er mulig å få både i pose og i sekk.

Ingen er uenig med Fremskrittspartiets målsettinger om en bedre velferdsstat – noe som selvsagt også er de rød-grønne partiers ubestridte mål! Men forskjellen er at de rød-grønne bygger denne politikken ved å legge stein på stein for å nå disse målene ut fra de økonomiske forutsetningene som samfunnet har! Det er å føre en ansvarlig politikk.

En annen svakhet i Fremskrittspartiets politikk er at de vil bygge ned samfunnets kontroll og revisjonsorganer for å spare penger – de vil i stedet at markedet skal styre seg selv. I Fremskrittspartiets verden er offentlig kontroll og byråkrati ansett til å være et onde – sånn som kredittilsyn, ligningsetat, arbeidstilsyn, forurensningstilsyn m.v. Og man skal ikke stikke under stolen at disse tilsynene kan oppleves som et onde ovenfor de som har til hensikt å drive med snusk i forhold til demokratiske vedtatte lover og regler om skatter og avgifter, ytre miljø, samt trygge lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakerne.

Fremskrittspartiets partiprogram viser med all tydelighet – fra a til å – at er ikke et program for arbeidstakere og trygdede! Derfor må arbeidstakere og trygdede ta ansvar ved å ta avstand fra Fremskrittspartiets metoder for å undergrave velferdsstaten!

Regjeringen fastsatte i 2008 forskrifter som gir utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som norske arbeidstakere. Hensikten er å forhindre sosial dumping. Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet skal føre tilsyn med at arbeidstakerne får lønn og andre vilkår etter norske tariffavtaler. Dette i tillegg til at de skal føre tilsyn med at HMS-kravene og vilkårene for arbeidstillatelse følges.

At lovmessige krav om HMS-tiltak og arbeidstillatelse følges opp er sunt. I Norge er det bred enighet om at vi skal ha trygge arbeidsplasser og et trygt arbeidsmiljø, og vi ønsker ikke illegal arbeidsinnvandring. Men at det stilles krav til at utenlandske arbeidstakere skal ha samme lønn som partene i det norske arbeidslivet har blitt enige om henger ikke på greip. Det er derfor gledelig at Eftas overvåkingsorgan Esa, som skal sikre at norske lover er i tråd med EUs direktiver, har startet en prosedyre mot den norske regjeringen på grunn av nettopp denne forskriften. Forskriften kan ikke være annet enn et brudd mot EØS-reglene. Prosessen ender forhåpentligvis med at forskriften fjernes.

Det er ikke norske lover som fastsetter arbeidstakernes lønn. Lønnsfastsettelsen skjer gjennom frivillige avtaler mellom partene i arbeidslivet, hvor LO er den største aktøren på arbeidstakersiden. At slike frivillige avtaler skal implementeres i forskriftene er en tvilsom praksis, og er utvilsomt gjort med tanke på å skjerme norske offentlig ansatte arbeidstakeres jobber mot konkurranse fra utenlandske firmaer. LO, som er hovedpådriver for denne forskriften, er jo nettopp en medlemsorganisasjon for mennesker med jobb hos norske arbeidstakere. Via Fagforbundet står LO spesielt sterk blant ansatte i offentlig sektor. De har gjort en god jobb for medlemmene sine ved å få gjennomslag for den proteksjonistiske forskriften.

Esa tar spesielt opp flere ting. Det ene er at det såkalte ”utsendingsdirektivet” i EØS-avtalen, hvor utenlandske arbeidstakeres arbeid reguleres, sier at man kun kan stille krav om et visst lønnsnivå dersom man lovfester en minstelønn, eller gjennom å allmenngjøre tariffavtaler for alle i landet som arbeider innenfor samme bransje. Det har regjeringen ikke gjort, og vil forhåpentligvis heller aldri komme i posisjon til å gjøre.
Det andre er at utsendingsdirektivet skiller mellom sosial dumping og å sikre fri adgang til å tilby tjenester over landegrensene. Esa mener at den norske rødgrønne forskriften bryter direktivets regler for hvordan man kan stille krav til lønnsnivå.

Esa mener også at det faktum at forskriften kun omfatter offentlige kontrakter og ikke i privat sektor, gjør den uegnet til å beskytte arbeiderne i tilstrekkelig grad. Dette underbygger påstander som har fremkommet her hjemme om at regjeringen benytter argumentet om å forhindre sosial dumping som et vikarierende argument for å frita de offentlige ansattes arbeidsplasser for konkurranse, slik LO ønsker.

Høyre er negative til monopoler og positive til konkurranse. Lønnsbetingelser regulerer bedriftenes konkurranseevne. Ved at norske forskrifter krever norsk lønnsnivå vil utenlandske oppdragsgivere oppleve en urimelig konkurransevridning. De får ikke anledning til å konkurrere om oppdragene med de arbeidsvilkår og betingelser som deres ansatte har godtatt og lever med til daglig. Dermed mister Norge muligheten til å få utført oppdrag her hjemme til lavere kostnader. En konsekvens av det er økte offentlige utgifter og/eller redusert aktivitet.

En annen konsekvens er at norske offentlig ansatte er et hakk nærmere monopol på å utføre alle oppdrag som det offentlige er ansvarlig for. LO er også iherdige motstandere av å konkurranseutsette oppdrag og tjenester som utføres av deres medlemmer i offentlig sektor. Det har de langt på vei fått gjennomslag for i den rødgrønne regjeringen. Vi snakker derfor i praksis om en monopolsituasjon for ansatte i offentlig sektor.

Høyre mener at konkurranse virker skjerpende. Vi tror at tjenesteytere som er skjerpet som følge av at konkurrenter puster dem i nakken yter bedre enn firmaer og ansatte som automatisk får tildelt alle oppdrag, uavhengig av kvaliteten i det de leverer.

Må kunne si at jeg er litt skuffet over dekningen fra Glåmdalen når det gjelder drapssaken om gutten på 18 år. Virker som dere vil vente med å ha med de viktigste og “saftigste” tingene i papirutgaven. Har vært innom både VG.no og TV2nyhetene.no og fått mer ut av å lese dem enn å lese lokalavisa på nettet som egentlig burde hatt bedre utganspunkt. Glomdalen er bedre kjent og har bedre og flere kontakter enn det VG og TV2 har, selv om de kanskje har mer ressurser. Dette er litt trist for meg og vil være det for dere, da dere vil miste kunder hvis det skal være slik på alt det dere skriver om vil komme i papirutgaven. Jeg abonnerer ikke, men får allikevel med meg det jeg trenger å vite via nrk, tv2 og de andre nettstedene.