Sitter og leser artikkelen “Villig til å ofre grendeskolen” der Lise Berger Svenkerud uttaler seg om sitt syn på skolestrukturen og det forslaget som utvalget er medlem i, har kommet frem til.
Her etterlyser hun foreldrenes synspunkter, men de synspunktene har blitt gitt flere ganger allerede. Og det er sikkert noen som har blitt hørt, men det er kun de som har samme syn som Svenkerud.
Men jeg skal prøve å legge frem mine synspunkter opp mot hennes, så får vi se.

-Svenkerud sier at grendene får finne seg noe annet å samle seg rundt og slåss om. Vi i grendene velger selv hva vi vil samle oss rundt og slik skal det forbli. Når det gjelder å slåss, er det ikke grendene som har startet bråket rundt skolene, men andre folk gjennom media og politiske forum. Ikke legg opp føringer på hva vi skal kjempe for, det er vår egen vilje som bestemmer.
-Elevene blir kjent ifra første klasse i en storskole, og man får mye sosial og faglig læring. Vel, den sosiale og faglige biten, leste jeg i flere rapporter som ligger på www.utdanning.no, at er best i små klasser. Der elevene kommer tettere på sidemann og hjelper til, samt at lærertettheten blir større i en liten klasse. Begge deler er bevist å være til det bedre for ungene.
-Svenkerud sier det blir for stor belastning på foreldrene på små skoler med alle dugnader, og som skal kjempe for skolene sine hele tiden. Dugnad er som kjent frivillig og Svenkeruds syn på denne type frivillighet får være hennes eget, og skal således ikke legges på alle andre foreldrer. Og synes Svenkerud at det er for hardt for foreldrene å sloss for skolene sine, hvorfor bringer hun da opp denne diskusjonen hele tiden?
-Småskoler kan gjøre det bra, men det er en risikosport, sier hun. Det er også en risikosport å ta slike beslutninger som å legge ned skoler, basert på enkeltutsagn ifra rapporter. Monica Skybakkmoen ifra det samme utvalget som Svenkerud, viste frem her i Glåmdalen en rapport som “klart” viste at store skoler gjorde det bedre. Vel, jeg fant rapporter som sa det motsatte. Jeg navnga den rapport som jeg fant, det har ingen ifra motsatt side gjort. Verden er ikke svart og hvit, så man kan ikke basere seg på enkeltrapporter og enkle utsagn, og tro at verden er slik. Bildet er mer sammensatt enn så, men kanskje man skulle spørre dem som er midt oppe i det.
-Småbarnsmoren (Svenkerud) synes det er viktig å tenke skole, fritidsaktiviteter og idrett sammen. Ja, det synes jeg vi skal gjøre, alle sammen av oss. Hva med de små idrettslagene? Hva skjer med dem hvis skolene de er nært knyttet til, forsvinner? Dette er ett spørsmål som blir tatt opp av Erik Thobru i Hasla IF i disse dager. Jeg venter med spenning på svaret.
-Vi samler istedet ressursene, og det er inneholdet som er skolen. Ja, hvilke ressurser prater vi egentlig om her? Den økonomiske biten man sparer på nedleggelser av de små skolene, er det ingen kommune som har greid å legge frem enda. Og er det problemer med de andre ressursene, som lærere og skolemateriell? Da er vel ikke nedleggelse det som vil hjelpe.
-Svenkerud tror det blir lettere å rekrutterer lærere på denne måten. Tror ikke at det å innskrenke arbeidslokalitetene, gjøre arbeidsdagen vanskeligere og mer uoversiktelig vil være akkurat en pådriver til å få lærere hit. Tvert imot. De lærerne jeg til daglig har kontakt med, sier seg svært fornøyd slik de har det, og føler virkelig at arbeidsdagen gir mening. La dem ha det slik. Selv ville jeg aldri ha tatt jobb i en bedrift(kommune) som bare driver med nedskjæringer og kutt, istedenfor nytenkning.

Hvis det ikke har kommet frem tydelig, så sier jeg det slik.
Min mening er at småskolene gir ett bedre miljø, bedre utbytte av undervisning, lærer mine barn en bedre sosial innsikt enn de får på en større skole. Det er MIN mening om hva jeg mener er til det beste for MINE barn. La småskolene bestå.
Min mening er sagt, men jeg tviler på at det var den Svenkerud ønsket å høre.
Får håpe flere foreldre tar til ordet, slik at ett flertall kan komme til syne.

Kay Sverre Moen

Aftenposten den 25.02.2010 har et oppslag under tittelen ”Kjønn avgjør barnesaker”. Det reises et spørsmål om hvorvidt mannlige og kvinnelige dommere utøver ulikt skjønn i barnefordelingssaker.

Aftenposten omtaler en sak som har gått for Høyesterett, som gjaldt spørsmål om foreldreansvar og samvær for ei jente på 7 ½ år, og hvor moren – som vanlig – vinner frem. Mor får foreldreansvaret og omsorgen for barnet – og faren nektes samvær.

Det som er interessant i denne dommen er at Høyesterett nok en gang belønner den som driver frem et høyt konfliktnivå, og driver et uredelig falsk spill.

Rett før denne omtalte barnefordelingssaken skulle gå for retten, anmelder moren barnefaren for seksuelle overgrep mot barnet. Saken henlegges ut fra bevisets stilling – etter to granskningsrunder.
Da morens falske incestbeskyldninger ikke førte frem, beskylder moren barnefaren for rusmisbruk. En sak det ikke er ført dokumentasjon for.

I denne saken har retten brukt såkalt ”barnefaglige psykologer” som anbefalte – som vanlig – at barnet skulle bli hos mor.

Alle som kjenner til bruk av ”sakkyndige/ granskningsutvalg” vet jo hvordan det foregår. Mange års erfaring viser at de ”sakkyndige/ granskerne” bruker mange anonyme kilder, udokumenterte påstander, som oftest bruker de ca 90-95 % av observasjonstiden hos mor (og mors slekt og venner) og bare 5 – 10 % hos far (ikke fars slekt og venner), uten kildehenvisninger for påstandene i konklusjonene osv osv. Problemet er at det finnes ikke verken regler, eller etiske og moralske retningslinjer for hvordan ”sakkyndige/ granskere” skal jobbe. Derfor kan gjøre akkurat som de vil. (Det er grunnlag for å mistenke for tilfeller om bruk av seksuelle tjenester og/ eller penger for å få den riktige ”sakkyndig-rapporten”).

Når domstolene er like uredelige med hensyn til kvalitetssikring av bevis som de ”sakkyndige/ granskere” er, er det ikke rart at det foregår ekstremt mange justismord i Norge!

Det interessante i denne høyesterettssaken er at:
Tingretten – besto av en kvinne – som gav barnemoren alle rettigheter.
Lagmannsretten – besto av tre menn – som gav barnefaren alle rettigheter.
Høyesterett – besto av 5 kvinner – som gav barnemoren alle rettigheter.

Lagmannsretten kom frem til et resultat hvor de ville dempe konfliktnivået mellom foreldre og motvirke at uredelig framferd blir belønnet. De mente at ”ut fra hensynet til mest mulig foreldrekontakt for barnet skulle barnet bo hos faren, og at mor skulle ha samværsrett.

Her er åpenbart lagmannsrettens konklusjon den eneste riktige. Høyesteretts avgjørelse vil medføre at barnet taper all kontakt med faren og farens slekt. Men bidragsplikten slipper faren ikke – til tross for belastningene med falske beskyldninger om seksuelle overgrep og rusmisbruk!

Det er flott at Aftenposten setter søkelyset på de norske domstolenes uredelighet! De er meget omfattende! Jeg deler Aftenpostens vurderinger, men det er nok verre enn som så. Mine observasjoner er slik;

Domstolene – og særlig høyesterett – bedriver ren klassejus, og hvor høy utdanning/ tittel/ og inntekt og formue er det kriteriet som for det meste avgjør domsutfallet.
Rangstigen er som regel slik;

- Har man (råd til) en høyesterettsadvokat – og den andre part ikke har det – vinner i all hovedsak den parten som har en høyesterettsadvokat.
- Faktor to: Her avgjør utdanning, tittel, inntekt og formue domsutfallet (klassejus)
- Faktor tre: Her avgjør kjønn domsutfallet
- Faktor fire: Her avgjøres domsutfallet ut fra om det er kvinnelig eller mannlig dommer
- Faktor fem: For arbeidstakere/ trygdede med midlere/ lavere utdannelse og inntekt – er det slik at domsutfallet avgjøres ved at kvinner går foran menn. (kvinners påstander – selv om de er falske, eller løgner – vinner alltid frem, akkurat som i denne høyesterettsdommen). Domstolene er arbeiderfientlige!

Personer (særlig menn) med lavere/ midlere kompetanse og inntekt er i praksis rettsløse (jf rettssaker som eksempelvis til Per Liland, Fritz Moen, Sveinung Rødseth osv osv osv).

Vårt demokratis rettssystems største svakhet, er at lovene er utformet slik (dvs av og for jurister) at verken dommere/ ”sakkyndige/ granskere” kan bli stilt til ansvar for uriktig saksbehandling, uredeligheter, korrupsjonskulturer osv osv. Det er mulig, fordi det aldri blir stilt spørsmål med hvilke holdninger, etikk og moral mv som jurister/ ”sakkyndige/ granskere” vil jobbe etter når de ansettes. ”Karakterboka” på (høy) utdannelse synes å være det eneste kriterium som stilles!

For å spare – arbeidstakere/ trygdede, med midlere/ lavere utdanning og inntekt – for uutholdelige uredeligheter i form av en rettsprosess, burde man legge ned domstolene. Rettssikkerheten ville trolig økt dramatisk om man kastet kron eller mynt i stedet – fremfor på kostbare granskninger og rettsprosesser. Jeg nekter å tro at arbeidstakere/ trygdede med midlere/ lavere kompetanse inntekt ville tapt alle ”kron/mynt-duellene”! Derfor ville rettssikkerheten økt dramatisk for disse gruppene!

Det mest skremmende er at verken domstolene eller politikere tar domstolsproblemene vedr uredelighet på alvor – og derigjennom underlegger dem en skikkelig nøytral granskning (eksempelvis med eksperter fra menneskerettsdomstolen).

Etter at skattenivået i Norge ble ”frosset på 2004-nivå”, og dette er blitt et fredet nivå politisk i Norge. Etter flere år med reallønnsvekst for de fleste, har det medført at det private forbruket har øket, og det offentlige forbruket går ned (økt offentlig fattigdom).

Høyrepolitikken (EU-politikken) har vunnet – med nedbygging av velferdssamfunnet og offentlig sektor. Det har man fått oppleve innenfor eldreomsorgen også i Norge.

Derfor er det viktig å ta lærdom fra utviklingen i vårt naboland Sverige – med den høyredominerte regjeringen til Fredrik Reinfeldt, og som også er satt under press fra EU gjennom sitt EU-medlemskap.

Avisen Aftonbladet har publisert en artikkel om effekten av høyresidens privatisering i Sverige fra Timrå, publisert 27.01.2010:

”Rasjonering innført i aldersboliger”
Besparelsene i eldreomsorg i Timrå kommune slår nå ut ovenfor de eldre og deres kaffepauser. To kopper kaffe, og maksimalt tre dl melk per person per dag er en diett nå blir innført i Timrå, skriver Sundsvall Tidning.

Det nye diett-direktivet ble fremforhandlet for en tid siden, og ideen er at personalet gjør ukentlige bestillinger som også inkluderer brød og smør til forkost og mellommåltider. Hele utvalget som de eldre kan bestille fra ble gjennomgått.

De ansatte har vært kritiske og uttrykte at de skjemmes når de eldre vil ha litt mer av et rasjonert produkt, og det er umulig å få ordnet det.

Sitat slutt!

Med anbud og privatisering, samt generell skattelette innen det offentlige, ser vi at profitt og fortjeneste til private går foran hensynet til de eldre – mens de eldre må betale prisen!
Markedsliberalismen vinner frem over alt – når skal velgerne og forsvarerne av velferdssamfunnet våkne?

Satt og leste en hjerteskjærende urettferdig artikkel i fredagens Aftenspost om at døve barn som krever en rett til å snakke etter å ha fått insatt et implantat i øret for å kunne høre – ikke overhodet får velge talespråk som sitt førstespråk på skolen!!!!! Dette fordi de har egentlig fått lovefestet i Opplæringsloven en særrett til først å lære tegnspråk som førstespråk. Denne betente saken ligger nå til vurdering hos kunnskapsministeren Halvorsen (SV) – som har fått det råd fra Utdanningsdirektoratet at de ikke skal få noen særrett til å vege talespråk som førstespråk! Ja tenk over det alle som hører godt i vårt samfunn og har lært vårt språk – de svakeste skal nektes en slik rett til å lære å snakke som førstespråk etter endelig å ha fått sjansen til å høre ord, musikk og lyder!!!En av de værste begrunnelsene for nedvurdering kom fra en kvinnelig avdelingdirektør i Utdanningsdirektoratet som sa at -quote – Det vil kunne åpne for at barn med andre medisinske diagnoser kan kreve det samme!!!! Ja tenk det – i vårt åpne demokrati!!! Ja virkelig skam dere dypt og inderlig – dere innflytelsesrike maktmennesker og politisk funderte inflytelsesrike!!! Uff uff uff!!!

For en tid tilbake pågikk det en debatt knyttet til opprettelse av ordninger med klimakvoter – basert på markedsliberalismens prinsipper.

Den gangen hevdet jeg at ordningen med klimakvoter er elitens/ markedsliberalistenes marked, og hvor det er et meget stort potensial for svindel og uredelige metoder. Spesielt fordi dette handler om internasjonal handel, med egne nettverk, og med få og vanskelige kontrollmuligheter, både hva angår økonomi, og hvor det vil være vanskelig å kontrollere om økonomien knyttet til klimaforbedringer faktisk anvendes på tiltak som forbedrer vårt miljø eller om de går i elitens private lommer.

Nå har Skatt Øst har siktet to selskaper – for unndragelse av moms for 127 millioner kroner i forbindelse med handel med klimakvoter (Jf Dagbladet.no 26.02.2010).

Skatt øst uttaler at vi trolig står overfor omfattende og svært alvorlige avgiftsunndragelser, med utnyttelse av klimakvotehandel til egen vinning (seksjonssjef Øyvind Bakken i Skatt Øst). Metodene svindlerne bruker, omfatter et nettverk av bedrifter rundt om i Europa som kjøper og selger CO2-kvoter av hverandre uten å innrapportere momspliktig omsetning.

Det er grunn til å anta at her sirkulerer det mange offentlige kroner (skattebetalernes penger) knyttet til klimakvoter i mange land. Slik blir det (jf Skatte øst avsløringer) når man overlater denne type kjøp og salg til virksomheter som ikke er underlagt offentlig demokratisk styring, kontroll og revisjon.

Man blir ikke overrakset i denne saken – virkningen av markedsliberalismen (høyrepolitikk) og EU-politikken kommer til overflaten. Men når vil velgerne lære?

Alt hva angår miljøet, klima og vannressurser – det som skal etterlates til våre etterkommere, er så viktig for menneskeheten at slikt hører hjemme under offentlig demokratisk styring, kontroll og revisjon! Og ikke noe annet sted.

I denne saken som Skatte øst har avdekket, blir det trolig en rettssak etter hvert. Når vi da ut fra tidligere erfaringer vet at vi har et kraftig høyredominert politisk rettsapparat, så blir det vanskelig. Jeg viser da blant annet til Høyesteretts behandling av saken angående rederskatten – hvor eliten (som vanlig) vant!
Økonomisk kriminalitet lønner seg alltid for eliten – for domstolene er nesten alltid på elitens side – derfor er domstolsbehandling ofte en lønnsom geskjeft.

Det må bli et folkekrav at økonomisk kriminalitet utøvd av eliten blir straffet (elitens saker blir som regel henlagt ”på grunn av bevisets stilling” og/ eller at eliten vinner saken), deretter må denne type økonomisk kriminalitet – hvor handelen er bygd på tillit – generelt straffes hardere enn hva lov- og rettspraksis tillater i dag. Dette for at rettspraksis skal kunne virke allmennpreventivt.

Ga bort gyllen leieavtale uten anbud

Kongsvinger kommune har gått i kompaniskap med byens storentreprenør for å utvikle attraktive sentrumstomter. Alt i oppløpet har de trolig snublet i konkurransereglene.

Kongsvinger kommune, med en udugelig ordfører snubler videre.
Hvor lang skal fredningstiden være på denne personen før folk krever hans avgang?

Det som skjer i Kongsvinger minner nemlig sterkt om politisk korrupsjon…

En ting lærte man av OL på Lillehammer i 1994. Det var elitens fest. Eliten fikk pleiet forretningsforbindelsene, og arbeidstakerne/ frivillige fikk i det store og det hele være dugnadsgjengen for fiffen. Og de billettene ffien ikke ville ha ble tilbudt de som søkte på billetter.

Det ble sagt at det var Lillehammer som fikk de olympiske lekene i 1994. Det er etter min mening feil. Det var ”Aker brygge” som fikk OL på Lillehammer. Som vi husker, (mens Gerhard Heiberg delte ut sluttbonuser og bonuser), så måtte Lillehammers ordfører, Audun Tron, legge ned veto for å beholde Petter Rønningen i OL-ledelsen. Folk som ikke kommer utenfra miljøet på ”Aker Brygge” – verken er eller var ønsket av fiffen. ”Aker brygge” fikk leke seg i skattebetalernes pengebinge for å lage en fest for seg og sine.
Dog, det endret ikke budsjettene som skal ivareta velferdssamfunnet.

I Canada derimot, ser det ut til å være annerledes. De store overskridelsene i OL-budsjettene viser seg å ramme OL-byens aller fattigste. OL-prislappen, på over 30 milliarder kroner, nesten ti ganger så mye som planlagt, gjør situasjonen ekstremt vanskelig de som virkelig trenger samfunnets støtte.

Når man ser på det vanvittige pengesluket som OL er blitt, bør man begynne å revurdere hvorvidt dette kan fortsette i sin nåværende form! For fortsatt viser OL seg er statsoverhodenes og eliten fest – og hvor mange av disse som tilhører eliten internasjonalt er i lupen når det gjelder skatteunndragelser, utflagging, tilknytninger til skatteparadiser osv!

Dersom de fattige skal betale prisen for OL (elitens fest), så er det gått for langt! Det finnes verken etiske eller moralske holdepunkter for at dette kan fortsette. Eliten kan betale for festkallasene sine selv! Det blir i hvert fall helt feil å prioritere elitens festbehov foran de fattiges primærbehov for daglig eksistens.

I Norge er vi i en heldig situasjon som har ”penger på bok” – som det heter. Det gir oss en buffersone mot svingninger i verdensøkonomien. Viktig er det også at man ikke bruker penger over evne – derfor er handlingsregelen viktig! Det klokeste valget vil være å ha et skatte- og avgiftssystem som dekker de meste av kostnadene som velferdssamfunnet krever. ”Penger på bok” tjener best til gjøre investeringer som vil være av mer varige og fremtidsrettede verdier.

Vi går mot et lønnsoppgjør. Arbeidsgiverne (eliten) krever moderasjon for arbeidstakere (som vanlig). En hvis nøkternhet i lønnsoppgjøret er nok nødvendig i det de fleste næringene sliter målt opp mot hvordan verdensøkonomien og verdenshandelen er ut akkurat nå. Men det er veldig mange næringer i Norge som går ekstremt godt, med store overskudd, og hvor mange tar ut store utbytter. Mange næringslivsledere benytter det fortrinnet og moderate lønnsoppgjør til å øke forskjellene. Tatt i betraktning at denne rikdommen for noen aldri ville funnet sted om ikke arbeidstakerne hadde vært så produktive, og det offentlige bidrog med skole/ utdanning til arbeidstakere, bygging av infrastruktur mv. Arbeidsgiverne (eliten) har mye å takke det norske samfunnet for!

Det er trist at en liten elite i Norge mener seg så viktige at de setter egen lønn, bonusordninger, mulig sluttpakker, pensjonsordninger, særlige ytelser mv mv, så høyt at de ikke ser nødvendigheten av å ta sin del av samfunnsansvaret. Disse bør bidra mer til tiltak på etter- og videreutdanning, og forebyggende arbeid innenfor helse, miljø og sikkerhet – kort sagt på helsefremmende arbeidsplasser og kompetanseutvikling. Her er Norge avhengig av å være på topp med tanke på videreutvikling av velferdssamfunnet, og ut fra krav om kompetanseutvikling for å kunne hevde seg internasjonalt.

Vi trenger også en økt ujamning av inntektene til folk her til lands. Det er urovekkende å se at så mange rammes av nyfattigdommen i dette landet!

Økonomene spår at ved årets slutt kan England stå overfor en gjeldskrise som er verre enn den Hellas stå ovenfor i dag. Det hevdes at det britiske budsjettunderskuddet i år kan bli på hele 180 milliarder pund, eller nærmere 1.700 milliarder kroner, jf avisa The Telegraph.

I dag ligger Island helt nede fordi noen få personer (anslått til 7) sørget for seg selv, og forgjeldet hele nasjonen. For deretter å flykte fra landet og overlate privat gjeld til hele den Islands befolkning.
I vårt naboland, ser vi at den høyredominerte regjeringen til Fredrik Reinfeldt gir skattelette med den ene hånden, og tar opp lån med den andre hånden – for derigjennom å forgjelde kommende generasjoner av skattebetalere.

I Europa driver høyrepartiene med å investere i infrastruktur gjennom ”offentlige privat samarbeid (OPS)”. Det innebærer at markedsliberalistene (eliten) opptar lån og bygger ut veier, skoler etc til blodpriser, hvor det offentlige forplikter seg gjennom forpliktende avtaler til å kjøpe investeringene tilbake. På denne måten forgjeldes fremtidige skattebetalere, samtidig som at velferdssamfunnet demonteres – fordi skattebetalerne må betale tilbake til den private eliten krever først, før man utbetaler offentlige pensjoner, trygder, skole- og helsevesen mv.

Når vi ser hvordan EU generelt sliter, med sin til dels ekstreme høyrepolitikk og markedsliberalisme, så må Norge ta lærdom av den utviklingen. Vi trenger ikke gjenta andres feil! La oss fortsatt kjempe for fortsatt lav arbeidsledighet, lav rente og stor stabilitet på finansene. Det innebærer at alle må med, å bidra til fellesskapet! Også eliten må være med!