Lov om kommunehelsetjenesten § 2-1 pålegger kommunen å gi enhver ”nødvendig helsehjelp i den kommunen der han eller hun bor eller midlertidig oppholder seg”.
Denne bestemmelsen omfatter både hjemmesykepleien og sykehjem.
Lov om sosiale tjenester § 4-3 bestemmer at ”Den som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål har krav på hjelp etter § 4-2 bokstav a-d. Den som kvalifiserer til sykehjemsplass skal ha den uten unødvendig opphold.
Unnlater kommunen å gi slik hjelp er det rettsstridig og kan føre til straffeansvar og derfor vil jeg anmode pårørende og anmelde slike saker og få prøvet saken for domstolen.
I 2007, under valgkampen ble det offentlig gjort skandaløse tilstander på sykehjem og i hjemmehjelp tjenesten. Det var eldre mennesker som ble plassert på badet, lagerrom sammen med gammel julepynt og i korridorer på syke og aldershjem. Eldre og pleietrengende dreit i buksa og måtte vente i flere timer på en hjemmehjelp så vedkommende kunne få skiftet og vasket seg og sterkt pleietrengende måtte dele rom med senil demente pasienter.
Skandale ble det kaldt den gangen og dette skulle forbedres ble det utalt både fra sentralt hold og kommunalt hold.
Jeg foreslo den gang i 2007at det skulle opprettes et oppsøkende eldreombud i hver kommune eller at to mindre kommuner slo seg sammen om en stilling og dette ble også diskutert i media og flere kommuner sa seg intresert i ordningen men det kom ingen penge støtte fra det offentlige. Noen kommuner opprettet allikevel en ordning med en bruker/eldre ombud og det ble opprettet en stilling hos Pasient ombudet i fylkene.
Nå er det kommunevalg om ett år og det viser seg at de ikke er noen endring i eldreomsorgen her i landet. Folk på noen og nitti år og som har levd sammen i 69 år må hjerteskjærende skilles fra hverandre fordi kona får plass på sykehjem men ikke mannen da han ikke er syk og pleietrengende nok. På sine gamle dager så savner han å holde kona i hånda. I Trøndelag er det et eldre senter hvor nattevakten er erstattet med et overrislingsanlegg, dette har de lokale politikere bestemt for å spare penger.
De R/G ønsker full sykehjemsdekning fra 2015 (da er vel de R/G ute av regjeringskontorene) men problemet er jo hvor mange plasser er det behov for ? Det vet ingen fordi det ikke foreligger noe data i kommunene hva som er behovet og ingen venteliser.
I årene 2008 til 2009 er det registrert 69 færre sykehjemsplasser og i 2009 fikk kommunene en kraftig økning i pengeoverføringer fra regjeringen ble fasiten 41052 plasser ved syke og aldershjem som da er en økning på 25 plasser.
Velferdssamfunnet under de R/G råtner på rot viss de nå ikke lar staten overta ansvaret for de eldre og at kommunene får øremerket tilskudd til å opprette oppsøkende eldreombud.
Det er skammelig hvordan eldre og pleietrengende blir behandlet i Norge i dag!
Jan A Falla
Uavhengig
Opposisjonell
Varamedlem
Østfold Fylkesting.

I – industrisysselsettingen forsvinner
Det er avdekket at si¬den 2008 er over 28.000 års¬verk forsvunnet av norske industribedrifter. En del av årsaken til den siste tilbakegangen kan selvsagt tilskrives den såkalte finanskrisen (eller fordelingskrisen som er den faktiske beskrivelsen) – og de store valutaproblemene som har oppstått mange steder som følge av den. Kjøpekraften er minket i flere land.

Norsk industri er selvsagt bekymret – og med god grunn, sammen med mange arbeidstakere og deres familier som er avhengig av industriarbeidsplassene. I den anledning har Norsk industri fremsatt 10 krav til den norske regjeringen. Et av kravene går på at myndighetene ”må avsette 100 milliarder kroner til næringsrettet forskning og nyskaping”.
Det er et godt forslag, forutsatt at det skjer med tanke på Norge og norsk næringsliv, og at kunnskapen forblir i Norge – og ikke ender opp som gratis drahjelp, betalt av norske skattebetalere, til nullskatteytere og skatteflyktninger som til hensikt å anvende nyervervet kunnskap i utlandet. Eller at kompetansen selges ut av Norge billigsalg som kortsiktig utbytte for spekulanter.

II – bedriftsspionasjer
I min tid på ungdomsskolen, husker jeg at læreren i samfunnslære var veldig opptatt av dette med spionasje, og særlig bedriftsspionasje. Det hadde sammenheng med at han hadde vært til sjøs. Ved anløp i Japan, fortalte læreren om de mange japanerne som kom med fotoapparatet og fotograferte alt som kunne fotograferes på skipene og alt de hadde med seg, og hvordan de måtte stenge disse ”fotografene” ute – for ikke å avsløre alt av ”bedriftshemmeligheter”. Det var før Japan ble en stor skipsnasjon – og Norge var kjent for å være blant de største skipsnasjonene på verdenshavene.

Japan var den gangen på hugget etter å få informasjoner om vår kunnskap – og selvsagt i den hensikt å utkonkurrere andre store skipsnasjoner. Jeg husker godt at læreren mente – på den tiden – at industrispionasje var et mye større problem enn militær spionasje.

Etter hvert ble Japan en stor skipsnasjon, og gode på skipsverftsindustri – takket være informasjonen de skaffet til veie blant annet på skipsanløp i japanske havner. Etter hvert ble de en stor konkurrent på skipsbygging– som følge av datidens lave lønninger i Japan. Spesielt på hvalfangsskip.

III – før og etter innføring av markedsliberalismen
Formaningene kom – om at hele nasjonen måtte være årvåkne ovenfor mulig bedriftsspionasjer het det i sin tid! Under avtjening av militærtjenesten var dette ned årevåkenhet mot bedriftsspionasje et sentralt tema.
Men det gjaldt før innføringen av markedsliberalismen, og mens vi ennå hadde et representativt demokrati (før privatiseringene, anbudene og før at offentlige virksomheter ble AS-ifisert). Nå er det bare ”arbeidstakere” på lavere nivå som kan rammes av nasjonens definisjon av bedriftsspionasjer. Eliten står fritt til å kjøpe opp og selge norske bedrifter/ kompetanse til hvem som helst – helt legalt. Noe som tilsynelatende bare skjer for å få tilfredsstilt egen grådighet! Det vil si i form av økte lønninger, økte bonuser, økte utbytter, opsjonsavtaler, pensjonsavtaler, sluttpakker og alle andre typer frynsegoder.

Oppfinnelser og kunnskap som er opparbeidet og tilegnet av norske arbeidstakere føres ut av landet i stor stil. Hva vi skal leve av etter at oljen tar slutt, er det visst få – om noen – som tenker på/ er opptatt av. I praksis viser det seg at eliten og utlandlandske interesser prioriteres foran arbeidstakere – dvs de arbeidstakere som normalt rekrutteres fra de med midlere/ lavere kompetanse og lønn/ inntekt!

Problemet er at i praksis har en liten elite har over tatt eierskap, kontroll og styringen av hele landet, og de har fått statsråder som medspillere på sitt lag, og som blant annet reiser etter med ”nasjonens sjekkhefte” å betaler ”piratskatt/ beskyttelsespenger” for å hjelpe de som etablerer seg utenlands – slik næringsminister Trond Giske nylig gjorde i Asia. Og Norge sendte krigsskip til Adenbukta for å passe på skipene til blant annet skatteflyktningene (skipsrederne) fra Norge. Disse skipsrederne som synes det er så grusomt fælt å bo i Norge i betale skatt, tar gladelig imot soldatbeskyttelse fra Norge betalt av skattebetalernes penger, samtidig som at det rapporteres om at forsvaret lider av ressursknapphet.

IV – arbeidsplasser føres til utlandet
Hver gang en fra finanseliten etablerer seg i utlandet – og dermed flytter norske arbeidsplasser ut av landet, står næringsministrene (uavhengig av politisk farge) opp – og de kan visst aldri få fullrost nok de som flytter arbeidsplasser, teknologi og kunnskap til utlandet! Om de etablerer seg i land som bryter menneskerettigheter, i land som forbyr fagforeningsvirksomhet, og ellers må ta tilt takke med elendige bo-, lønns- og arbeidsvilkår, er underordnet i en slik sammenheng.

Om de landene de reiser til har få/ eller ingen krav til miljøvernlovgivning, spiller heller ingen rolle. Norske stat ”betaler klimakvoter” – til det som viser seg i å kan være rene svindelbedrifter – for å oppveie det. (Nylig var det omtalt en som kan ha svindlet opp mot en halv mrd kroner på slike kvoter – og intet er vanskeligere å kontrollere enn nettopp kjøp og salg av klimakvoter).
At nordmenn i utlandet har drevet med nedhogging (avskoging) av urskog, for å berike seg selv – er heller ingen stor sak. Statsministeren reiser jo bare etter med ”nasjonens sjekkhefte” – og betaler 6 mrd kroner – som da er tiltenkt brukt til gjenplanting.

Da overskuddsbedriften Jordan-fabrikken flyttet til England for noen år siden – fikk vi for alvor øynene opp for høyrepolitikken i Norge (under Bondevik II-regjeringen). På den tiden var det vanlig at regjeringen gav store etableringstilskudd – av skattebetalernes penger – til den rike eliten som ville opprette/ flytte virksomhetene sine til utlandet. Samtidig som det oppsto økt arbeidsledighet i Norge som en følge av at arbeidsplassene ble flagget ut sammen med virksomhetene!
På toppen av det hele, så skjedde på en tid hvor den samme regjeringen gav rundt 31 mrd kroner i skattelette i all hovedsak til den samme rike eliten. Med andre ord – grådigheten kjenner ingen grenser.

På slutten av 80-tallet, begynte utenlandske trailere som kjørte laster til våre naboland å kjøre retur via Norge, med last. De fylte opp tankene med drivstoff, som var mye billigere i utlandet på den tiden, og tjente gode penger på transport i Norge. Den gangen ble det protestert på konkurransevridende forhold ut fra at utenlandske operatører ikke var pålagt de samme avgiftene som de norske for transport i Norge.

I disse dager er det fremkommet utenlandske trailere fortsatt får kjøre i Norge uten å betale verken avgifter eller bompenger – og mange av dem med dekk og utstyr som burde tilsi at de burde vært nektet adgang av sikkerhetsmessige grunner.
Nå truer Norske transportselskaper med å flagge ut dersom situasjonen ikke endrer seg. At utenlandske trailere skal få slik særbehandling – og hvor det åpenbart ligger sosial dumping i andre enden er bare helt forkastelig.

Et annet problem er alle utenlandske bedrifter som kjøper opp virksomheter i Norge, stripper dem for maskiner og utstyr og tar med det til hjemlandet – for deretter å legge ned virksomhetene i Norge, spesielt innenfor treverksindustrien.

V – Oljekompetanse ut av landet?
Den gangen Oljeselskapet Phillips Petroleum fant olje i Nordsjøen i 1969, ble det fra politisk hold fremhevet at oljen var ”hele nasjonens eiendom”. Den gangen innbefattet ”hele nasjonens eiendom” det trygdede og arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og lønn også.

Norge har gjort mange nyvinninger og oppfinnelser på oljeboring til sjøs, og kompetansen er ettertraktet ute i verden. Nå er det vanlige blitt at norske nyvinninger, kompetanse og oppfinnelser – skapt av norske arbeidstakere – blir lagt ut på internasjonale anbud. I kampen om profitt som kan generere økt utbytte og bonuser for eliten – da snakker man verken om ”industrispionasje”, eller at Norge kan miste sin kompetanse på oljesektoren på sikt til fordel for andre land.

Mens ordrebøkene er i ferd med å gå tomme, gikk oppdraget med å bygge oljeplattformen Goliat FPSO, med en kontraktsverdi på 6,9 mrd kroner, til det koreanske selskapet Hyundai Heavy Industries. Det kan medføre at rundt 7000 norske årsverk i Norge går tapt. Kontrastene her kommer til syne når det ble kjent at eliten som forvalter ”oljefondet” fikk 1,4 mrd kr bare i bonuser for å forvalte nasjonens oljepenge, mens norske verftsarbeidere risikerer å miste jobbene sine/ bli permittert – og må leve på arbeidsledighetstrygd. Slik fungerer elitens fordeling av ”nasjonens formue”!

VI – utenlandske interesser og eliten profittbegjær kommer først
Det kan ut fra ovenstående virke som om norske myndigheter – uavhengig av politiske farge – prioriterer utenlandske interesser for å erobre markeder i Norge gjennom gi særbehandling, samt sikre elitens profittbegjær både nasjonalt og internasjonalt. Og at disse interessene settes foran interessene til arbeidstakere, dvs de arbeidstakerne som i hovedsak rekrutteres fra de med midlere/ lavere kompetanse og inntekt. Og alt dette virker til skje utelukkende i den hensikt å fremme sosial dumping mot nettopp de med midlere/ lavere inntekt og utdanning.
Når hører vi om at andre land tar sin kompetanse, sine oppfinnelser, sine arbeidsplasser og flytter til Norge?

Har vi fortsatt noe igjen som heter ”nasjonens interesser”? Ikke minst blant våre politikere?
Jeg ser med stor bekymring for fremtiden og utviklingen i Norge, dersom dette med legal ”industrispionasje”, utførsel av oppfinnelser, nyvinninger og kompetanse ut av landet – skapt av norske arbeidstakere bare kan skje ukritisk! Dvs verdier som er opparbeidet av norske arbeidstakere – dvs av de arbeidstakerne som har skapt finanseliten.

Oppsummert;
Som sagt; Hva skal vi til slutt leve av i dette landet om den beskrevne utviklingen får fortsette? Og hva vil myndighetene med våre landsmenn som trygdede, og arbeidstakere med midlere/ lavere inntekt, annet enn å gjøre dem til en ny fattigklasse (underklasse)? Jeg må si jeg er blitt meget bekymret etter regjeringens beslutning om implementering av EUs tjenestedirektiv og det forestående vikardirektiv, samt for de åpne grensene som vi har med fri flyt av kriminalitet – herunder svart økonomi!

Det er vel fortsatt noe som heter ”nasjonens interesser” her Norge – eller er den tiden forbi? Eventuelt hvordan skal den forvaltes i fremtiden?
Dette handler om forvaltning av demokratiet – det innebærer at politikerne må ta tilbake makta i form av styring, kontroll og revisjon.

Hva mener du?

Endelig slapp katten ut av sekken – og AP har startet valgkampinnledningen for stortingsvalget 2013! Det satses åpenbart på å forberede det norske folk på skattesjokk etterhvert – og nå har oljefondet åpenbart ikke samme fokus lenger for å sikre velgeres velferd i tiden som kommer Jf
sakset fra E24 – NB! LO har åpenbart startet samkjøring igjen -

En rekke profilerte Ap-politikere tar nå til orde for å øke skattenivået for lønnsmottagere med høy inntekt fra 2013.

28. JULI: Partisekretær i Ap Raymond Johansen varsler høyere skatt for høytlønte.

– Betal din skatt med glede, sier Roar Flåthen, leder for 800.000 medlemmer i LO og medlem av Aps sentralstyre til VG.

Partisekretær i Ap Raymond Johansens utspill i VG i går om at folk må forberede seg på høyere skatter når eldrebølgen setter inn i 2017, har åpnet en flom av skattelyst i Ap.

LES OGSÅ: Varsler økt skatt

Men Ap-profilene VG har snakket med, åpner for en økning allerede om tre år, fra 2013.

Årstallene er avgjørende: Siden 2005 har Ap bundet seg til et løfte om å holde skattenivået for 2004. Løftet gjelder frem til 2013. Å holde det også ut over 2013, går ikke, mener Aps skattepolitiske talsmann, Thomas Breen.

– Jeg er ikke med på å si nå at vi heller ikke i neste periode kan gå ut over 2004-nivået. Det kan være argumenter om tre år som gjør det nødvendig å ta en ny skattedebatt, sier Breen til VG.

– Det skal svi

En skatteøkning uten å bryte 2004-løftet betinger at Ap programfester på sitt landsmøte i 2013 at de ønsker et nytt skattenivå i neste stortingsperiode

– Folk med høye inntekter bør bidra mer. Det svir ikke akkurat for folk som tjener over 600.000 kroner i Norge nå, sier leder i Sør-Trøndelag Ap, Eva Kristin Hansen til VG.

Hun mener Ap ikke bør være redd for å ta en skattediskusjon nå, men:

– Jeg er ikke for å øke skattene voldsomt. Folk som tjener opp til 300.000 og 400.000 kroner bør slippe økte skatter, sier Hansen.

Breen sier de store inntektene fra skatt vil komme ved å skattlegge lønnsinntekt hardere.

– De store inntektene får vi ved å øke skatten for middelklassen og høyere. Og vi kan vurdere å se på en prosentvis økning på inntektsskatten. Personlig mener jeg vi ved neste korsvei bør se på eiendomsskatten, sier Breen.

– Folk vil betale

Flere fylkesledere i Ap VG har snakket med, ønsker en ny skattedebatt foran valget i 2013.

– I møtet med eldrebølgen kan man kan enten øke inntektene gjennom skatt, eller senke utgiftene. Jeg har ikke hørt at noen vil bruke mindre penger på de eldre, sier Bente Elin Lilleøkseth i Hedmark Ap til VG.

Hun vil ikke forskuttere hva fylkespartiet mener om saken, i likhet med fylkeslederne i Akershus og Vest-Agder.

- Lavt skattetrykk

Men viljen til å betale skatt er til stede hos folk, tror LO-Flåthen.

– Sammenlignet med andre land er ikke skattetrykket i Norge spesielt høyt, sier Flåthen og legger til:

– Vi kan ikke fortsette å låse skattenivået i flere stortingsperioder. Jeg mener vi må ta en debatt opp mot stortingsvalget i 2013, som åpner for å øke skattenivået i neste stortingsperiode, hvis det er behov for det.

- Ingen grunn til å vente

Også Aps sentralstyremedlem Jan Davidsen sier til VG at han støtter en skattedebatt foran 2013. Det samme sier Fellesforbundets Arve Bakke, men under en forutsetning:

– Det må skje sammen med økt kostnadseffektivisering, både i privat og offentlig sektor. Vi kan ikke bare pøse på med penger uten å øke effektiviteten, sier Bakke til VG.

Forbundsleder for de statsansatte i Norsk Tjenestemannslag, Turid Lilleheie, beskriver uttalelsene til Raymond Johansen i VG i går «som det mest fornuftige som har kommet fra Ap på åtte år».

– Jeg ser ingen grunn til å vente med å fatte et slik vedtak. Det bør skje foran 2013-valget, sier Lilleheie, som er Ap-medlem.

– Det er helt nødvendig å øke det totale skattenivået i Norge i fremtiden, sier også Martin Henriksen, leder av AUF til VG.

Martin Kolberg, Raymond Johansens forgjenger som partisekretær i Ap, sier det er riktig at skattediskusjonen må tas frem mot 2013.

– Det er krevende å finansiere spesielt helse- og omsorgssektoren. Og det blir krevende å opprettholde universelle ordninger. Alt dette skal finansieres, men hvordan, vet jeg ikke, sier Kolberg til VG.

Mens den private velferden har økt jamt og trutt siden 2001, har den offentlige velferden stagnert, og dermed blitt dårligere. Den situasjonen har oppstått ved at mens private har oppnådd reallønnsvekst hvert år, har den offentlige økonomien blitt rammet av skattelettelser (Bondevik II-regjeringen), og i ettertid av skattefrysvedtaket 2004. På denne måten er det oppstått en ubalanse mellom offentlig og privat vekst!

Det litt komiske er at opposisjon (dagens rød-grønne), kritiserte Bondevik II-regjeringen (2001 – 2005) sterkt for skattelettelsene som den gjennomførte i perioden 2001 til 2004. Men i 2004 viste det seg at de samme rød-grønne fant at ”Bondevik II-skattelettelsene plutselig ble det ”riktige” nivået, og Stortinget dermed inngikk en avtale om skattefrys på 2004-nivå.
Det skjedde ved at foran Stortingsvalget 2005, klarte (spesielt retorikken til) Høyre å bondefange hele Stortinget, gjennom å få tilslutning til et skattefrysvedtak som innebar at skattenivået for Stortingsperioden 2005 – 2009-perioden skulle ligge på 2004 nivå. Vedtaket innebar at uansett hvem som vant Stortingsvalget i 2005, så forpliktet alle de politiske partiene seg til ikke å øke skattene ut over 2004-nivået..

Foran Stortingsvalget i 2009, gikk de rød-grønne til valg på ikke å øke skattetrykket på nytt (2004-nivået) – en lovnad som det er vanskelig å fravike.

Problemet er blitt at den offentlige velferden lider mer og mer under ”offentlige fattigdom”. Det har gitt opposisjonen ammunisjon til å kritisere regjeringen for løftebrudd, og for ”å svikte” offentlige velferdsordninger.

Velgernes opplevelse av nedbyggingen av velferdssamfunnet (offentlig fattigdom), kombinert med opposisjonens stadige kritikk mot regjeringen om det samme, kan i verste fall medføre et regjeringsskifte i 2013.
Det komiske blir da at de rød-grønne risikerer å miste makta – som en konsekvens av et vedtak som først og fremst ble drevet fram av den samme opposisjonen, og som i dag kritiserer den sittende regjeringen (Bondevik II-regjeringspartiene og Fremskrittspartiet).

Faktum et at den sittende regjering kan ikke bruke mer penger enn den har – det kunne heller ikke opposisjonen gjort om de hadde hatt makta. For faktum er at høyrepartiene gav de samme løftene (om skattefrys på 2004-nivået) ved Stortingsvalget i 2009. Dermed er opposisjonen også bundet av 2004 skattefrysvedtaket! Opposisjonen driver dermed kritikk av regjeringen på et falskt grunnlag – de hadde ikke noe mer penger å bruke en dagens regjering.

Poenget og et av hovedproblemene er det samme i dag som da Bondevik II-regjeringen gikk av, de lavtlønte opplever skattetrykket som beinhardt (skattelettelsene er i hovedsak gått til de rike).

Oppsummert;
Kan man forvente å få bedre velferdstjenester av en opposisjon som selv står bak et forslag som til de grader bygger ned velferdssamfunnet? Svaret på det er selvsagt nei. Skattefrysvedtaket fra 2004 gjør at svært lite skiller i den økonomiske politikken – og at mange velgere har store vansker med å se forskjellen mellom de politiske partiene.

Nye utspill
Per Olav Lundteigen, Senterpartiets representant i Stortingets finanskomité, har fremmet noen interessante forslag. Disse er;

- Å gi skattelette for lavtlønte, og høyere toppskatt. Lundteigen mener at det er nesten lik beskatning av høye og lave lønninger slik
systemet er i dag.
- Å gjeninnføre en ordning med ekstra arbeidsgiveravgift for bedrifter som betaler ansatte over en million kroner i godtgjøring. Ordningen ble fjernet i 2006, men Lundteigen mener den er nødvendig for å stimulere til nøkternhet i lønningene.
- Å gjennomføre økt beskatning av kapitalinntekt. Lundteigen mener det er meningsløst å beskatte finansinntekt lavere enn arbeidsinntekt.

Disse forslagene fortjener en debatt!

Finansavgift;
Et annet forslag, som vurderes i andre land (som ikke allerede har slike ordninger), er å innføre en finansavgift på finanstransaksjoner.
Når skattebetalerne (det offentlige) er funnet gode nok til å redde banker og finansinstitusjoner når det går galt (finanskriser) med milliardbeløp, er det naturlig at det offentlige får ta andel av finanstransaksjoner i oppgangstider/ gode tider også.
Dette er et forslag som absolutt må vurderes innført i Norge også!

Skattedebatt
Vi trenger en skattedebatt! Vi vet at vi har en ”eldrebølge” er i vente. Det å ruste opp eldreomsorgen og planlegge morgendagens eldrebølge nå – er minst like viktig som den argumentasjonen som myndighetene benyttet for innføring av en ny pensjonsreform i 2005 (med virkning fra 2011).

Myndighetenes argumentasjon for innføring av ny pensjonsreform som en hastesak i 2005, var at vi måtte bygge et pensjonssystem som er robust, og som er i stand til tåle utfordringene når antall pensjonister øker (eldrebølgen) mot 2030.
Da må det være minst like viktig å starte opprustningen av eldreomsorgen av samme grunn nå – og ikke utsette det, slik at man kan møte fremtidens eldrebølge på tilsvarende måte. Det er til liten nytte å starte en skattedebatt når det kan være for sent – og vi har heller ingen garantier for at våre valutareserver (fond) er de samme i fremtiden som i dag, som er til stor nytte i dag gjennom den såkalte ”handlingsregelen).

Spørsmålet er;
Ønsker vi fortsatt økt offentlig fattigdom – og dermed nedbygging av velferdssamfunnet? Eller er velferdssamfunnet så viktig for oss – at vi må ta en skattedebatt nå?

Jeg mener at vi må ta skattedebatten nå!

Når folk betaler skatter og avgifter, er det ment at disse pengene skal gå med til å dekke de nødvendige offentlige fellesskapstjenester. Folk betaler ikke skatter og avgifter for at noen skal berike seg på disse pengene! Det ikke alltid at det blir slik. Generelt ser vi dessverre at det er en del som beriker seg urimelig mye på varer og tjenester de yter ovenfor det offentlige/ eller oppdrag de utfører på vegne av det offentlige. Denne grådighetskulturen (overprisingen) tapper kvaliteten på andre offentlige tjenester – og representerer sånn sett en form for snylting. Eller sagt mer konkret; Når private tar seg betalt utover hva som er et rimelig prisnivå – på tjenester hvor det offentlige betaler, så skjer det på bekostning av kvaliteten og innholdet på skole og utdanning, eldreomsorg, sykehus, infrastruktur (veier, jernbane, kraft, teletjenester) mv, mv.

Slike urimelig høye lønns- og prisfastsettingene bidrar til å undergrave standarden og kvaliteten på vårt velferdssamfunn! Hvor lenge skal norske skatte- og avgiftsbetalere finne seg i å bli utnyttet på denne måten?

Fremskrittspartiet har tydeligvis ikke forstått dette!
I den senere tid er det avdekket at private barnehager, privat barnevern, privat eldreomsorg, private asylmottak tjener grovt (tar ut grovt med utbytte) på disse tjenestene. Når denne grådighetskulturen blir kritisert eller omtalt, rykker representanter fra Fremskrittspartiet straks ut med et kraftig forsvar av denne ukulturen, med omtrent sålydende budskap: ”Er det ikke lov å tjene penger i dette landet/ hvorfor skal ikke folk få tjene penger på å yte en tjeneste? Er vi på vei fra sosialisme til kommunisme og lignende”.

Har tillitsvalgte fra Fremskrittspartiet reflektert over hvordan dette samfunnet ville sett ut om alle skulle ta ut flere titalls millioner i utbytte for oppdrag for det offentlige? Er det noe rart om vi får mye offentlig fattigdom (svikt i eldreomsorg, dårlige veier osv,) med en slik utbyttebruk av skatte- og avgiftspengene?

Jeg har forstått Fremskrittspartiets politikk slik etter hvert, at det er viktigere å fylle opp lommebøkene med skatte- og avgiftspenger fra det offentlige over til private rike personer, enn at vi får bedre veier, bedre skole, bedre eldreomsorg osv osv. I tillegg har Fremskrittspartiet og Høyre signalisert at de i tillegg vil innføre et system for utbygging av infrastruktur ved hjelp av OPS (offentlig privat samarbeid) – for ytterligere å forsterke denne trenden! Offentlig privat samarbeid kan sammenlignes med kjøp av varer på avbetaling – med andre ord – meget dyrt og ofte med dårlig kvalitet, og hvor private sitter igjen med store fortjenester!

For alle de som har studert Fremskrittspartiets partiprogram, Fremskrittspartiet forslag fremsatt i Stortinget, Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett, og stemmegivninger i Stortinget, så vil man se at det nærmeste vi kommer faktisk utøvelse av Fremskrittspartipolitikk i Europa, var den politikken som ble ført på Island før landets finanskollaps.

Vi ser også hvordan det endte i USA med tilsvarende markedsliberalistisk politikk som det Fremskrittspartiet har til hensikt å føre – jeg sikter da til finanskrisen i 2008 som ennå ikke har stabilisert seg! Hvem må betale regningen når det går galt – jo, det er skattebetalerne. Samtidig ser at finanseliten hver gang greier å flytte pengene sine i tide til nye steder og slipper stort sett unna krisene?
Da det holdt på å gå riktig så galt med bankvesenet her i Norge på begynnelsen av 1990-tallet, måtte også skattebetalere og lånekunder ”blø” for å redde bankene.

Fremskrittspartipolitikk viser seg gang på gang i praksis å være det samme som ”samfunnssabotasje”! Vi bør lære av historien. Og Høyre ligger ikke så langt etter på dette området de heller både ideologisk og i praktisk politikk. Nyliberalistisk politikk sitter godt forankret.

Private barnehager
Under diskusjonen om private eller offentlige barnehager (eller begge deler) før forrige Stortingsvalg, ble det frem hevet fra flere i Fremskrittspartiet og Høyre at de private skulle levere både billigere og bedre barnehagetjenester enn det offentlige.
Det ble etablert flere private barnehager, men da var plutselig urimelig at private barnehager ikke fikk like mye tilskudd som de offentlige barnehagene – kravet ble da at det skulle være ”like vilkår”!

Nå har de private barnehagene stort sett fått ”like vilkår”. Men har de ansatte i private barnehagene like lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår som det offentlige? Har de private barnehagene den samme kompetansen, bemanningen og innhold som i offentlige? Det skal jo være ”like vilkår” på alle plan – det var i hvert fall argumentet som ble brukt!

Når en offentlige virksomhet ikke bruker opp pengene som de er blitt bevilget på budsjettene, så pløyes de ikke-disponerte midlene tilbake til de offentlige budsjettene. De anvendes da på andre områder som eldreomsorg, veiutbygging, bedre skoler osv. I det offentlige er det ikke noe som heter ”overskudd” eller at man kan overføre penger fra et år til et annet.

Når de private virksomhetene – med offentlige tilskudd – ikke bruker opp inntekter/ tilskudd de har fått, så tar de ut overskuddet i form av privat utbytte. Det gjelder innenfor privat barnehagedrift/ eldreomsorg/ barnevern/ asylmottak mv. Da gjelder plutselig ikke argumentet ”like vilkår” lengre.

Hvorfor skal ikke overskuddmidler i private institusjoner tilbakeføres til det offentlige/ eventuelt at det medfører avkorting ved utdeling av tilskudd påfølgende år?
At det å yte hjelp til folk i nød skal gi ”overskudd” i store summer – slik som for eksempel innenfor asylmottak og barnevern – mener jeg er både etisk og moralsk forkastelig!

Er det ikke på tide å ta opp igjen spørsmålet og definisjonen på hva ”like vilkår” mellom offentlige og private er ment å være (inneholde) – slik som i de tilfellene som er omtalt ovenfor – og i lignende saker?

Det blir helt feil når kommuner, fylkeskommuner og staten deler ut innkrevde skatte- og avgiftspenger i form av tilskudd til private skal for at disse skal kunne ta ut til dels store private utbytter (subsidiere grådighetskulturer)! Det mener jeg er helt forkastelig!

Forslag til innstramninger
Den rød-grønne regjeringen har nå fremmet forslag når det gjelder private drivere av barnehager, som ikke kan hente ut utbytte ut over det som er rimelig kompensasjon for den jobben de gjør på vegene av det offentlige. Forslaget innebærer et forbud mot årlig uttak av overskudd utover en fastsatt maksimal avkastning på egenkapitalen heter det i en uttalelse.

Det er en god begynnelse!

TV 2 nyhetene skriver, sitat;

Hver fjerde meter jernbane for dårlig

27 av 100 meter jernbane i Norge oppfyller ikke Jernbaneverkets egne kvalitetskrav.
Tall Jernbaneverket har sammenstilt for Bergens Tidende, viser at stadig flere meter av landets jernbaneskinner ikke tilfredsstiller kravene. Tidligere har den største andelen vært 23 prosent, men i målingene for våren 2010 er den oppe i 27 prosent.

Kan føre til avsporing
Tallene er for toglinjene som regnes som i normal bruk. Hele jernbanenettet har hver vår og høst siden 2003 blitt målt for feil på sidelengder, høydeforskjeller og andre ujevnheter. For dårlige linjer kan føre til flere sikkerhetskritiske feil og avsporinger.

Nedgangen i år kommer på tross av store ekstrabevilgninger for 2009. Vedlikeholdsdirektør Odd Erik Berg i Jernbaneverket mener vårens dårlige måling skyldes kulda i vinter. Sitat slutt.

Igjen settes skylden over på annet enn hva som er hovedproblemet – i dette tilfellet ”kulda i vinter”.

Jernbanesystemets feil i Norge var og er politikernes beslutning om å dele NSB i (NSB BA) NSB AS og Jernbaneverket, og innføring av regnskapssystemene tilhørende New Public Management. Videre at NSB AS ble splittet opp i masse underselskaper – og bruk av anbud (i praksis billigste og dårligste løsning). Hovedproblemet er dermed at politikerne har overlatt ansvaret for jernbanesystemene til styrene i de mer eller mindre lukkede styrerom, vekk fra demokratisk styring, kontroll og revisjon. Videre har det medført masseoppsigelser av viktig kompetanse – og dermed veldig viktig erfaringskompetanse – noe som i dag utgjør et kjempeproblem. De folkene som tidligere drev med forebyggende vedlikeholdsarbeid og jernbanestrekningen under oppsyn er ikke der lengre! Yrkesstoltheten, ansvaret og gleden over å være jernbaneansatt er tatt vekk – takket være markedsliberalismen!

Innføring av regnskapssystemene tilhørende New Public Management, og opprettelse av masse jernbaneselskaper hvis mål er overskudd (utbytte), og hvor størrelsen på overskuddet har konsekvenser for ledernes lønninger og bonuser mv, har den konsekvens at jo mindre man gjør av vedlikehold/ utbedring som genererer kostnader – jo større blir overskuddet/ lønnsøkningen. Det gjør at vi får en stadig mer nedslitt bane. Vedlikehold – og dermed arbeidstakernes arbeidsmiljø – blir ikke høyt nok (nødvendig) prioritert.

Skal vi få en funksjonell jernbane igjen, må politikerne reversere og ta tilbake styringen og kontrollen men jernbanen, og de må være villige til å satse på en moderne jernbane. Videre må de bringe yrkesstoltheten tilbake til NSB-ansatte! Det kan bare gjøres gjennom at jernbanen igjen topper statistikkene over de virksomhetene som har størst tillit hos befolkningen.

Det er dagens organisering, og dermed mangel på fleksibelt personalbruk, som er en av jernbanesystemenes store problemer i dag. Den må politikerne ta ansvaret for – og gjøre noe med!

Over halvparten av Høyres velgere er nå imot norsk EU-medlemskap, viser ny måling jf TV 2-nyhetene, sitat:

Ifølge Norstats EU-barometer for NRK i juli er 50 prosent av velgerne i det tradisjonelt sett EU-vennlige partiet nå mot unionen. 42 prosent sier ja.
Når vi nå er Norges største parti, må vi regne med tilhengere med ulike synspunkter. Tradisjonelt har jo ja-andelen gått ned når det har vært krise, eller tilløp til krise, i Europa. Jeg tror det også smitter over på den norske opinionen sier Stortingsrepresentant Ine Eriksen Søreide. Så sier Eriksen Søreide at ”vår jobb er selvfølgelig å holde EU-fanen fortsatt høyt”. Stat slutt.

Med andre ord, Høyre går nå med andre ord mot flertallet av egne velgere! Oppsiktsvekkende vil sikkert noen mene! Men Høyre (og høyrepartiene) har jo i tråd med EU sitt overordnede mål (jf blant annet EUs tjenestedirektiv og EUs vikardirektiv) å utvikle en fattigdomsklasse (underklasse) blant arbeidstakere, og bygge ned velferdssamfunnet. Så det er kanskje ikke så overraskende likevel – at Høyre likevel går mot flertallet av sine velgere. I kampen for å svekke velferdssamfunnet, og knuse fagbevegelsen, er de avhengige av allierte – i dette tilfellet EU. Derfor holder Høyre ”EU-fanen høyt”!